De ti årene da vi bodde på Frogner – en stor leilighet med mange rom; blant dem to store stuer – hang det på veggen i den ene av disse, og hang vel på en slags hedersplass.
Jeg har aldri fått helt klarhet i hvordan det endte hos mine foreldre, utover at det var en gave min far hadde fått på et eller annet tidspunkt.
Etter hvert endte det hos meg/oss, sammen med det andre av de to store maleriene vi hadde hjemme.
Da jeg flyttet til Lindtveit i 2013, ble maleriet med på lasset.
Nå henger det i stua ved siden av det som er blitt mitt skriveloft her i det sørlandske.
Det var altså en gave min far hadde fått.
Det kan være det ble fortalt hvem han hadde fått det av og ved hvilken anledning, men det har jeg glemt i så fall.
Jeg vil tro det er et bilde han har fått mens han ennå var alene. Mine foreldre giftet seg i desember 1951.
Signaturen på bildet tolker jeg til å være «S. Langer ‘50», eventuelt er det 51.
Om bildet er en kopi av et annet bilde eller originalt, vet jeg ikke.
Jeg synes det byr på en fortelling, men vet ikke helt hva fortellingen går ut på.
Er det et brev som skrives? Et dikt? En fortelling?
Hun som skriver ser ut til å ha funnet seg et slags gjemmested der hun kan få sitte i fred, i et uthus, kanskje?
På låven?
Et sted der hun kan stjele seg til noen minutters ro og fred, enten til å drømme litt eller skrive ned noen tanker som hun kan dele med andre på et senere tidspunkt?
Det er noe i meg som kjenner seg igjen i det maleriet.
Lindtveit, 9. februar 2021
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar