Ísafjörður, eller «Isafjord» som man gjerne sa på norsk, var den gang en stor by etter islandske forhold. I dag ville man kanskje kalle den «mellomstor»; vi snakker om et land som har færre innbyggere enn eksempelvis Oslo. Ikke desto mindre har jeg hørt Ísafjörður bli referert til som «et fiskevær» i norske medier. Et «fiskevær» i norsk sammenheng er jo gjerne en øy; i den grad man kan snakke om fastland i islandsk sammenhenger, er Ísafjörður en fastlandsby.
«Sjelehjelparmeen»
Frelsesarmeen kom til Island i 1895 og hadde sine første møter i Reykjavik i mai det året.
De to første offiserene var danske adjutant Christian Eriksen og hans dansk-islandske løytnant Þórsteinn Davíðsson.
I første omgang ble bevegelsen kalt «Sálahjálparherinn», trolig et forsøk på å finne et navn der man kunne bruke bokstaven «S» på uniformen, slik man gjorde (og gjør) iblant annet engelskspråklige land.
Men ordet var og ble en kunstig konstruksjon, og snart var betegnelsen «Hjálpræðisherinn» godt innarbeidet.
Fram til 1928 ble Frelsesarmeens virksomhet i Island styrt fra Danmark. Etter den tid hadde det britiske feltet ansvaret for Island.
Det ble åpnet flere korps eller menigheter, blant annet Ísafjörður, Akranes, Akureyri, Siglufjörður, Seydisfjörður og Hafnarfjörður.
Flere norske frelsesoffiserer hadde ordre til Island i disse årene, og de islendingene som ble frelsesoffiserer fikk enten sin utdannelse i Danmark eller i Norge. I 1948 ble arbeidet i Island og på Færøyene ordnet som en egen enhet – en divisjon – som ble ledet fra Norge.
Ísafjörður
I 1895 var Frelsesarmeen i Island først og fremst et Reykjavik-fenomen, men i 1897 ble det åpnet virksomhet i før nevnte Ísafjörður. De første offiserene her var en kaptein N. Andersen (dansk? Het han Niels?) og kadett Kristín Þórsteinsdottir (hans kone?).
Major Svava Gísladóttir (1891 – 1982), som har skrevet sitt navn med ildskrift i Frelsesarmeens historie i Island, var fra Ísafjörður. Hun har selv fortalt at hun ble kjent med armeen som 12-åring, og ble fascinert med det samme. Hun fikk sin offisersutdannelse i Danmark. I 12 år, fram til 1945, var hun divisjonssjef for arbeidet i Island.
I Ísafjörður hadde Frelsesarmeen sine møter på litt ulike steder i byen: Først i lokalet til Godtemplarlosjen, senere i et hjem og fra 1912 i et bedehus som ble kalt Hebron. Dette var lokalet til Brødremenigheten eller Plymouth-brødrene, som lenge var den største frikirkelige bevegelsen både i Island og på Færøyene.
Oddur Ólafsson
I 1915 fikk en ung, islandsk kaptein ved navn Oddur Ólafsson ordre til Isafjord.
Som sine forgjengere drev også han et omfattende barnearbeid, og var også god venn med den lokale presten, som senere ble biskop for Island.
Men Oddur hadde også andre visjoner.
I 1920 ble grunnsteinen lagt til et gjeste- og sjømannshjem i regi av Frelsesarmeen, og i 1922 sto dette ferdig.
Med sine tre etasjer var det byens største bygning. Her var det gjesterom til 35 personer, menigheten fikk sitt lokale i det samme bygget, offiserene fikk sin tjenestebolig her og det ble også plass til et hjem for eldre. I mange år var dette byens eneste hotell.
De lokale myndighetene i byen støttet opp om Frelsesarmeens virksomhet, også økonomisk. Det ble også organisert matutdeling til fattige i regi av Frelsesarmeen.
«Isafjord»
Det er mange norske frelsesoffiserer som har vært stasjonert i «Isafjord», som man stort sett har kalt byen i norske sammenhenger.
Også i de årene da arbeidet ble styrt, dels fra Danmark, dels fra England, ble norske offiserer beordret til «Sagaøya i vest», som også er en formulering som har vært brukt mye. I mange år var beordringene til Isafjord delt opp i henholdsvis leder for menigheten og leder for gjestehjemmet, men etter hvert ble disse oppgavene kombinert, ikke minst fordi det strengt tatt ikke var så mye arbeid knyttet til menigheten at det forsvarte en hel stilling.
Det er også mange norske salvasjonister som ikke var offiserer som arbeidet for Frelsesarmeen i Isafjord. I den forbindelse kan nevnes at én av disse ble innvidd til soldat mens hun var i Isafjord, og at hun senere faktisk ble frelsesoffiser, og er det fremdeles idet dette skrives.
Det var ellers ikke mange frelsessoldater som ble innvidd i Isafjord korps.
En av disse var Jóna Guðmundsdóttir som var soldat i menigheten i mer enn 50 år. Hun ble invalid i ung alder, men fikk et hjem og et arbeid på Frelsesarmeens gjestehjem. Hun døde i 1969, og da denne skribent var leder for arbeidet i Isafjord i perioden 1974-75 ble rommet der hun hadde bodd og arbeidet fremdeles omtalt som «Jóna-herbergið» eller «Jona-rommet», selv om det ble brukt til andre ting.
100 år etter
Når dette skrives, 100 år etter at gjestehjemmet ble innvidd og byens høyeste bygning ble tatt i bruk, har ikke Frelsesarmeen noen virksomhet i Isafjord lenger.
Det er litt vemodig å tenke på, men det er en gammel erkjennelse, referert i selve Bibelen: «Alt har sin tid, og en tid er det satt for alt det som skjer under himmelen» (Forkynneren 3, 1).
Nils-Petter Enstad
Bildetekst:
Da dette huset ble tatt i bruk i 1922 var det byens høyeste bygning. Offisersleiligheten var i første etasje - de to vinduene til høyre var til gjestehjemmets salong/TV-stue da artikkelforfatteren bodde der; vinduene til venstre var til frelsesoffiserenes stue (Foto: Krigsropet).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar