En natt med stjerner

Julenovelle av Nils-Petter Enstad

Det var en klar, kald kveld.
Om han ville, kunne han legge hodet bakover og telle stjernene.
Hver enkelt av dem.
En og en hang de der som ørsmå lykter, satt der for å bryte monotonien som ellers ville være total.
En svart himmel.
Svart, mørk og taus.

Var det mange husløse ute i natt?
Mannen som sto under stjernene, visste ikke.
Helt husløs var han jo heller ikke, selv om det var så godt som.
Døren bak ham, som ikke var noen skikkelig dør, men nærmest en lem, førte inn i et hus som ikke var noe skikkelig hus, men nærmest et skur.
Et uthus.
Et fjøs.
En stall som ikke var i bruk lenger fordi det var blitt bygget en bedre stall.
Det som ikke hadde vært godt nok for dyrene, måtte være godt nok for ham.
For dem. En liten familie.

Var han bitter?
Nei, han var ikke bitter.
Han var bare trett.
Han var oppgitt.
Det hadde skjedd så mye.
Han hadde ikke oversikt over det lenger.
Kanskje kunne han bruke minuttene her ute, under den stjerneklare himmelen, til å få oversikten?
Hvor langt tilbake måtte han gå for å få oversikten?

Ett år? Var det langt nok tilbake?
For ett år siden hadde han vært en middelaldrende enkemann med voksne barn.
En middelaldrende enkemann med voksne barn som drev sin forretning nord i landet, og som drev den godt. Ikke så at han var rik, men han klarte seg.
Var regnet som en dyktig utøver av sitt fag.
Etterspurt, både fordi han gjorde en god jobb og fordi han holdt rimelige priser.
Han passet sine egne saker, og blandet seg inn verken i politikk eller andre stridsspørsmål. Alle visste hvem han var, og alle visste hva han sto for.
De visste hvor han var å finne på helligdagene.

De visste at han var til å stole på.
Det var mange i byen som hadde flirt litt da han forlovet seg etter å ha vært enkemann i flere år. Stort sett hadde det vært godlynt fliring. Litt dytting i siden, litt erting av typen «skal-du-ha-trøst-på-dine-gamle-dager?».
Andres erting hadde vært mer grovkornet, men ikke verre enn at han kunne ta det.
Den unge bruden var vakker og vennlig, og han var oppriktig glad i henne.
Og hun i ham.
Trodde han.
Derfor kunne han ta den godlynte ertingen.
Han klarte også å ta den åpenlyse fliringen da det viste seg at hun var med barn.

Det med barnet hadde vært vanskelig å ta.
Han måtte bare innrømme det.
Faren hennes, som var på hans egen alder, hadde vært rasende.
Til slutt hadde han måttet gå mellom far og datter, holde faren i strupen og brølt (enda han slett ikke hadde for vane å brøle til noen) at dette skulle han ordne opp i. Han, og ingen andre! Om det var forstått?
Etterpå hadde hun klynget seg gråtende inn til ham, og han hadde forstått hvor redd hun egentlig hadde vært.
Rart, så trygg og sikker som hun hadde virket da hun fortalte om barnet.

Så kom meldingen om at de måtte reise.
Han hadde aldri brydd seg om politikk. Hadde aldri sagt hva han mente om det, hadde aldri sluttet seg til noen gruppe. «Jeg er en enkel arbeider», hadde han pleid å svare når noen ville ha ham med i det ene eller det andre. Men nå hadde det vært nære på.
Makan til påfunn! En lang reise for å gjøre en registrering, og så en lang reise tilbake igjen. Det hadde holdt hardt.
Ennå mens de var underveis hadde han gått og mumlet for seg selv at dette var galskap. Egentlig burde de ha sabotert dette påfunnet. Men det var blitt med mumlingen. Og til slutt var de framme i byen han stammet fra, men aldri hadde besøkt.

Ikke rom noe sted.
-Fullt!
-Beklager, fullt!
-Fullt! Kom dere unna!
Det var alle grader av avvisninger, fra den vennlig beklagende, til den arrogant kjeppjagende. Men resultatet var det samme. Ikke rom. Ikke plass. Ikke ly.
Det siste stedet de spurte var de også blitt avvist, men så fort de hadde snudd og begynt å gå videre, var en kommet løpende etter dem. Det var kona til verten.
-Vent! Kjære vene! Noe må man da i Guds navn få til? Vi har et.... det er ikke mye, men det er i hvert fall tak over hodet...det er bare....det har vært stall. Tar dere til takke, så.....
-Vi tar til takke, hadde han sagt, og de var blitt vist hvor det var. Bakenfor hovedhuset, helt nederst på eiendommen.
-Jeg skal komme med noen tepper, hadde vertshuskona sagt.
Det hadde vært verre enn de trodde, men som de forsøkte å si til hverandre: Det er i det minste tak over hodet.
Veggene virket også noenlunde tette. Kona var kommet med et teppe, og sagt at han bare måtte gå over i ny-stallen og hente så mye høy han trengte, så de hadde til liggeunderlag.
Da han kom tilbake med høyet, hadde han vertshuskona møtt ham i døråpningen.
- Fødselen er i gang, hadde hun sagt bryskt. -Hent vann, og så holder du deg utenfor. Er det første gangen? Da kan det ta noen timer.

Noen timer?
Er noen timer det samme som mange timer?
Han måtte visst ha stått og stirret på stjernehimmelen likevel, for plutselig var det som om han ble oppmerksom på at en av stjernene lyste så mye sterkere enn de andre.
Var det en ny stjerne?
Nei, det kunne ikke være noen ny stjerne.
Det var nok noe han innbilte seg.
Men så sterkt den lyste!

Bak seg hørte han barnegråt.

Mitt liv med julegryta

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter – tidligere offiser i Frelsesarmeen

For første gang på flere år blir det ingen grytevakter på meg/oss i år. Helt siden 2013 har Greta og jeg tatt noen to-timersøkter sammen på OBS! på Stoa hvert år – gjerne avsluttet med en middag på kjøpesenterets kafeteria.

Første gang jeg sto grytevakt må ha vært i desember 1971.
Da var jeg kadett ved Frelsesarmeens krigsskole, og vi som var under utdanning der tok våre økter ved de forholdsvis mange grytene som var i Oslo den gang.
Foruten Universitetsplassen, husker jeg i hvert fall Jernbanetorget, Egertorget, Majorstua og på Frogner – ikke Frogner plass, men et kvartal eller to lenger ned i Frognerveien.
Som korpsoffiser sto jeg grytevakt både i Akureyri og Nykøbing Mors – det er byer i henholdsvis Island og Danmark.
Jeg kan ikke huske at vi hadde julegryte («jólapottur», som det heter på de kanter) i Ísafjörður, som var den første byen vi var stasjonert i på Island, heller ikke i Thisted, som også var et korps vi hadde ansvar for i Danmark, selv om vi ikke bodde i den byen. Virksomheten her var friluftsmøter og ett møte i uka.

I
Da vi var stasjonert i Nannestad tok vi opp igjen tradisjonen med julegryta – den hadde lokalt ligget nede i flere år.
Motivet var nok først og fremst å få penger til driften, samt ha en arena for å selge Krigsropets julenummer.
Den økta jeg husker best, var da jeg sto fire timer i pluss/minus 20 graders kulde utenfor samvirkelaget.
Fikk vel en kort avløsning på en halv time ved en av soldatene, men ellers var det «offisera» som sto for den tjenesten. Og når den ene av disse hadde én liten hjemme det første året og to det neste, ga det seg selv hvem som tok ute-tjenesten.
Mer varmende enn den korte avløsningen var nok hun som kom ut fra butikken med en kopp varm sjokolade, kjøpt på automaten i butikken. -Du ser ut som du kan trenge det, sa hun.
Noen av inntrykkene fra den vinterlige opplevelsen på Romerike har jeg brukt i romanen «Blikkfatet», som jeg ga ut i 1998.

II
Offiserene ved hovedkvarteret tok også økter ved julegrytene, først og fremst på Egertorget og Universitetsplassen. Hver avdeling ble tildelt økter på to-og-to timer.
Min sjef, Olav Kvam, var veldig tydelig på at vi på redaksjonen bare skulle stå én time hver av gangen, så vi avløste hverandre.
Han visste nok hva det var å stå og fryse ved julegryta.

III
I Sandvika hadde vi forholdsvis god hjelp med julegrytene, både i sentrum og i Asker.
Det var etter en slik vakt jeg skrev en liten tekst som senere er blitt publisert en rekke steder:
Ved julegryta
-Jeg har så vondt av dem som fryser,
sa hun, og tømte lommene
i pelskåpa
for småpenger.

Drøyt 30 år senere skrev jeg en annen liten tekst, inspirert av et liknende møte:
Replikkveksling ved julegryta
Mann, i det han legger 200 kroner i gryta:
- Man får prøve å lette litt på samvittigheten.
Grytevakt:
-Hjelper det ikke, står vi her i morgen også.

De to tekstene er nok betegnende for hver sin tid.
På 1980-tallet var julegryta mange steder et litt kuriøst førjulsinnslag på linje med nisser og krybber.
Utover på 2010-tallet ble de en reell sosialpolitisk faktor, en redningsbøye for mange, og fikk stadig større anerkjennelse som det.

IV
Fra årene i Askim kan jeg ikke huske at jeg deltok nevneverdig ved julegryta.
Den viktigste forklaringen var nok at selv om jeg bodde i Askim, jobbet jeg i Oslo og var rett og slett ikke til stede i julegrytas åpningstid.

V
I 2013 flyttet jeg til Arendal og engasjerte meg straks i Frelsesarmeens arbeid her.
Arbeidssituasjonen var annerledes, og Greta og jeg tok våre økter ved gryta hvert år.
Det har vi gjort siden, selv om det blir en pause dette året.

VI
Jeg har i årenes løp skrevet flere historiske oppsummeringer om julegrytene.
Også i skjønnlitteraturen finnes det gode tekster om dette; jeg nevner både Erik Bye og Alfred Hauge.
I 2001 foreslo jeg for Frelsesarmeens ledelse at det burde lages en bok om julegrytas historie.
Det forslaget ble møtt med en kald skulder den gang, men det betyr ikke at ikke ideen er god.
I den forbindelse vil jeg bare nevne at i 2026 er det 125 år siden de første grytene ble satt ut her i landet.

Lindtveit, 7. desember 2024