En natt med stjerner

Julenovelle av Nils-Petter Enstad

Det var en klar, kald kveld.
Om han ville, kunne han legge hodet bakover og telle stjernene.
Hver enkelt av dem.
En og en hang de der som ørsmå lykter, satt der for å bryte monotonien som ellers ville være total.
En svart himmel.
Svart, mørk og taus.

Var det mange husløse ute i natt?
Mannen som sto under stjernene, visste ikke.
Helt husløs var han jo heller ikke, selv om det var så godt som.
Døren bak ham, som ikke var noen skikkelig dør, men nærmest en lem, førte inn i et hus som ikke var noe skikkelig hus, men nærmest et skur.
Et uthus.
Et fjøs.
En stall som ikke var i bruk lenger fordi det var blitt bygget en bedre stall.
Det som ikke hadde vært godt nok for dyrene, måtte være godt nok for ham.
For dem. En liten familie.

Var han bitter?
Nei, han var ikke bitter.
Han var bare trett.
Han var oppgitt.
Det hadde skjedd så mye.
Han hadde ikke oversikt over det lenger.
Kanskje kunne han bruke minuttene her ute, under den stjerneklare himmelen, til å få oversikten?
Hvor langt tilbake måtte han gå for å få oversikten?

Ett år? Var det langt nok tilbake?
For ett år siden hadde han vært en middelaldrende enkemann med voksne barn.
En middelaldrende enkemann med voksne barn som drev sin forretning nord i landet, og som drev den godt. Ikke så at han var rik, men han klarte seg.
Var regnet som en dyktig utøver av sitt fag.
Etterspurt, både fordi han gjorde en god jobb og fordi han holdt rimelige priser.
Han passet sine egne saker, og blandet seg inn verken i politikk eller andre stridsspørsmål. Alle visste hvem han var, og alle visste hva han sto for.
De visste hvor han var å finne på helligdagene.

De visste at han var til å stole på.
Det var mange i byen som hadde flirt litt da han forlovet seg etter å ha vært enkemann i flere år. Stort sett hadde det vært godlynt fliring. Litt dytting i siden, litt erting av typen «skal-du-ha-trøst-på-dine-gamle-dager?».
Andres erting hadde vært mer grovkornet, men ikke verre enn at han kunne ta det.
Den unge bruden var vakker og vennlig, og han var oppriktig glad i henne.
Og hun i ham.
Trodde han.
Derfor kunne han ta den godlynte ertingen.
Han klarte også å ta den åpenlyse fliringen da det viste seg at hun var med barn.

Det med barnet hadde vært vanskelig å ta.
Han måtte bare innrømme det.
Faren hennes, som var på hans egen alder, hadde vært rasende.
Til slutt hadde han måttet gå mellom far og datter, holde faren i strupen og brølt (enda han slett ikke hadde for vane å brøle til noen) at dette skulle han ordne opp i. Han, og ingen andre! Om det var forstått?
Etterpå hadde hun klynget seg gråtende inn til ham, og han hadde forstått hvor redd hun egentlig hadde vært.
Rart, så trygg og sikker som hun hadde virket da hun fortalte om barnet.

Så kom meldingen om at de måtte reise.
Han hadde aldri brydd seg om politikk. Hadde aldri sagt hva han mente om det, hadde aldri sluttet seg til noen gruppe. «Jeg er en enkel arbeider», hadde han pleid å svare når noen ville ha ham med i det ene eller det andre. Men nå hadde det vært nære på.
Makan til påfunn! En lang reise for å gjøre en registrering, og så en lang reise tilbake igjen. Det hadde holdt hardt.
Ennå mens de var underveis hadde han gått og mumlet for seg selv at dette var galskap. Egentlig burde de ha sabotert dette påfunnet. Men det var blitt med mumlingen. Og til slutt var de framme i byen han stammet fra, men aldri hadde besøkt.

Ikke rom noe sted.
-Fullt!
-Beklager, fullt!
-Fullt! Kom dere unna!
Det var alle grader av avvisninger, fra den vennlig beklagende, til den arrogant kjeppjagende. Men resultatet var det samme. Ikke rom. Ikke plass. Ikke ly.
Det siste stedet de spurte var de også blitt avvist, men så fort de hadde snudd og begynt å gå videre, var en kommet løpende etter dem. Det var kona til verten.
-Vent! Kjære vene! Noe må man da i Guds navn få til? Vi har et.... det er ikke mye, men det er i hvert fall tak over hodet...det er bare....det har vært stall. Tar dere til takke, så.....
-Vi tar til takke, hadde han sagt, og de var blitt vist hvor det var. Bakenfor hovedhuset, helt nederst på eiendommen.
-Jeg skal komme med noen tepper, hadde vertshuskona sagt.
Det hadde vært verre enn de trodde, men som de forsøkte å si til hverandre: Det er i det minste tak over hodet.
Veggene virket også noenlunde tette. Kona var kommet med et teppe, og sagt at han bare måtte gå over i ny-stallen og hente så mye høy han trengte, så de hadde til liggeunderlag.
Da han kom tilbake med høyet, hadde han vertshuskona møtt ham i døråpningen.
- Fødselen er i gang, hadde hun sagt bryskt. -Hent vann, og så holder du deg utenfor. Er det første gangen? Da kan det ta noen timer.

Noen timer?
Er noen timer det samme som mange timer?
Han måtte visst ha stått og stirret på stjernehimmelen likevel, for plutselig var det som om han ble oppmerksom på at en av stjernene lyste så mye sterkere enn de andre.
Var det en ny stjerne?
Nei, det kunne ikke være noen ny stjerne.
Det var nok noe han innbilte seg.
Men så sterkt den lyste!

Bak seg hørte han barnegråt.