Forfatter
Ved midnatt fredag 31. januar går fristen for å foreslå kandidater til Nobels fredspris for 2025 ut. Blant de som kan foreslå kandidater er medlemmer av nasjonalforsamlinger og regjeringer, en rekke professorer, tidligere prisvinnere og nåværende og tidligere medlemmer av Den Norske Nobelkomité.
Alfred Nobel stilte tre krav til fredsprisvinnerne, og de trengte bare å oppfylle ett av dem. Det er to klare kriterier, nemlig reduksjon av militære styrker og arrangering av fredskongresser. Det tredje kriteriet er mer diffust, nemlig at man har arbeidet for «nasjonenes forbrødring».
Svært mange tildelinger i de senere årene har blitt forankret i denne begrunnelsen, og Nobelkomiteen er blitt kritisert for å putte vel mye av likt og ulikt inn i den formuleringen.
Mange forslag
Det kommer mange forslag på prisvinnere hvert år, både enkeltpersoner og organisasjoner.
Det høyeste antall nominerte til fredsprisen fikk man i 2016, med 376 forslag. I 2023 var det 351 forslag (259 enkeltpersoner og 92 organisasjoner) og i 2024 286 kandidater, med 197 enkeltpersoner og 89 organisasjoner.
Allerede fjerde gang prisen ble delt ut, i 1904, gikk den til en organisasjon: Folkerettsinstituttet i Gent i Belgia. Neste gang var i 1910, da den gikk til det internasjonale fredsbyrå i Genève. Den internasjonale Røde kors-komiteen fikk prisen første gang i 1917, senere igjen i 1944 og i 1963.
Organisasjoner
Noen av de tildelingene som har gått til komiteer virker sant å si litt fantasiløse.
FNs høykommissær for flyktninger har fått prisen to ganger (1954 og 1981), og også andre FN-organer har fått den: Unicef (1965), FNs fredsbevarende styrker (1988), FN som sådan (2001) og FNs klimapanel (2007).
Med unntak av den siste, er ingen av disse prisene spesielt spennende, og de ble da også stort sett registrert med et gjesp.
Tildelingen til EU i 2012 ble av mange registrert med hoderisting, for ikke å si forskrekkelse.
I 1947 fikk to av kvekersamfunnets internasjonale hjelpeorganisasjoner Nobels fredspris.
Prisen gikk altså ikke til det religiøse samfunnet som sådan.
I den forbindelse er det interessant å se at også andre fredsprisvinnere har hatt sterk tilknytning nettopp til kvekersamfunnet. Det gjaldt både Jane Addams (1931) og Philip Noel-Baker (1959).
Religiøse ledere
Samtidig er det naturlig å minne om andre religiøse lederskikkelser som har fått Nobels fredspris: Erkebiskoper som svenske Natan Söderblom (1930) og sørafrikanske Desmond Tutu (1984), den belgiske pateren Georges Pire (1958) og den albanske nonnen Moder Teresa (1979), begge de to siste for sitt humanitære arbeid.
Prester som Martin Luther King jr. (1964) og Carlos Felipe Belo (1996) har også fått prisen, og, i en klasse for seg, den tibetanske gudekongen Dalai Lama (1989).
Politikere
Mange vil mene at uforholdsmessig mange aktive politikere har fått prisen. Ikke alle står seg like godt i et historisk perspektiv.
Den første var prisen til USAs president Theodore Roosevelt i 1906. Begrunnelsen var en fredsavtale han hadde forhandlet fram mellom Russland og Japan året før. Samtidig fikk denne avtalen som konsekvens at to land som sto utenfor konflikten i utgangspunktet, Korea og Filippinene, i praksis ble henholdsvis et japansk og et amerikansk protektorat.
Også andre politikere har fått prisen mens de fortsatt var «in office», og flere av disse politikertildelingene bærer preg av å ha blitt besluttet i en slags øyeblikkets begeistring for en politisk beslutning, og fremstår i ettertid som litt overilte.
Prisen til Mikhail Gorbatsjov i 1990 er ett eksempel på det, prisen til president Barack Obama i 2009 et annet.
Erfaringene med disse tildelingene gir grunn til å spørre om det bør være kvalifikasjon nok å få Nobels fredspris at man strengt tatt bare gjør jobben sin.
Står seg
I den lange rekken av menn, kvinner og organisasjoner som har fått Nobels fredspris, er det noen som står spesielt sterkt, også i et historisk perspektiv.
Prisen til den tyske journalisten Carl von Ossietzky (1935) er en av disse. Ikke uten grunn kan tildelingen til Liu Xiaobo i 2010 sammenlignes med den. At begge tildelingene vakte debatt og ble kritisert av totalitære myndigheter, er sunnhetstegn både for prisen som sådan og for den aktuelle tildeling. Dette var modige tildelinger som førte til at de politiske myndighetene i prisvinnernes hjemland ble enormt provosert, og til regelrett trakassering av prisvinnerne fra myndighetenes side.
Prisen til Aung San Suu Kyi (1991) kom i samme kategori, selv om den i ettertid fikk en besk bismak med tanke på hvordan prisvinneren framsto da hun faktisk fikk makt i sitt hjemland.
Det er et stort ansvar å skulle forvalte Alfred Nobels siste vilje, blant annet ved å dele ut Fredsprisen. Det er mange hensyn som skal veies opp mot hverandre, og resultatet man kommer fram til skal være i pakt med testamentets ordlyd og intensjoner.
Nobelkomiteen
I Nobels testamente ble det norske Stortinget pekt ut som det organet som skulle avgjøre hvem som skulle få prisen.
Den norske nobelkomité har gjennom hele sin historie vært fylt opp av dels aktive, dels forhenværende politikere.
Dette preger også dagens komité, der tre av de fem medlemmene er tidligere politikere som alle har vært statsråder eller statssekretærer, mens to av dem rent politisk har befunnet seg hakket under.
I 1937 ble det vedtatt at medlemmer av regjeringen ikke kunne sitte i Nobelkomiteen, og fra 1978 har det også – stort sett – vært slik at medlemmer av Stortinget heller ikke kunne være det.
Med tanke på hvordan komiteen har vært sammensatt gjennom hele sin historie, kan man derfor ikke forundres over at totalitære regimer, som det kinesiske, rett og slett ikke tror noe på at komiteen er så uavhengig som den sier seg å være.
Publisert i avisa Dagen 25. januar 2025<br>
