Forfatter
Historien om at det har eksistert en kvinnelig paven er en av de mest seiglivede, kirkehistoriske skrøner som finnes. Hun dukker fra tid til annen opp i populærkulturen. I 1972 spilte Liv Ullmann hovedrollen i filmen «Pope Joan», og på 1990-tallet fikk historien et slags nytt liv her i Norge gjennom tegneseriebladet «Fantomet». Så sent som i 2011 kom en roman basert på denne historien.
Forestillingen om at det hadde levd en «pavinne» Johanna festet seg midt på 1200-tallet, og var allment akseptert til langt ut på 1700-tallet. Så sent som mot slutten av 1800-tallet ble historien brukt som «bevis» på romerkirkens forfall i anti-katolsk propaganda.
Som argumentasjon har det vært henvist til at det skal finnes en gate i Roma som ingen pavelig prosesjon noen gang har passerte gjennom, og en utbredt folkelig oppfatning om at alle nyvalgte paver må gjennomgå en kjønnstest.
1200-tallet
De første skriftlige kildene som omtaler en kvinnelig pave, er fra siste halvdel av 1200-tallet.
Tidsangivelsene disse opererer med, varierer fra sent 800-tall, tidlig 900-tall til sent 1000-tall.
Kjernen i dem er den samme: En begavet kvinne hadde, forkledd som mann, hadde gjort karriere i kurien, og blitt kardinal.
At det var snakk om en kvinne ble avslørt ved at paven under en prosesjon fødte et barn.
Prosesjon gikk fra Peterskirken til Laternatet, der paven bodde den gang. Midt under prosesjonen fikk hun veer, og fødte et barn i en trang gate mellom Colosseum og San Clemente-kirken. Der døde hun, og der ble hun også begravd.
Dette skal ha skjedd i gaten som paven – etter sigende – aldri senere har passert gjennom.
I de fleste kilder kalles kvinnelige paven Johanna, andre kaller henne Agnes, Gilberta eller Jutta, og noen lar henne være navnløs.
Uimotsagt
Myten eller skrønen om den kvinnelige paven fikk leve uimotsagt i mange århundrer, og ble ofte utbrodert med de mest fantastiske detaljer.
Også i katolske kretser levde og blomstret den. Reformatoren Johan Hus henviste til denne historien da han under kirkemøtet i Konstanz i 1415 kritiserte pavens krav om å være Kirkens overhode. Ingen reagerte på henvisningen.
Tidlig på 1500-tallet skrev spanjolen Mario Equicola av Alvito at Forsynet hadde tillatt at Johanna ble valgt til pave for å bevise likestillingen mellom kvinner og menn.
Tidlig på 1600-tallet begynte imidlertid flere og flere katolske historikere å argumentere mot historien om Johanna, men det var en fransk protestant, David Blondel, som leverte det avgjørende beviset mot fortellingens historisitet. Det gjorde han i et skrift som ble gitt ut i Amsterdam rundt 1650.
Ingen «hvite flekker»
I vår tid er ikke historien om «pavinne» Johanna interessant som annet enn en kuriøs skrøne. Ingen tror på den lenger, selv om noen har hentet den fram etter pavedødsfallet i påsken.
Pavenes rekkefølge og funksjonstid er så godt dokumentert at det ikke er noen «hvite flekker» der en eventuell kvinnelig pave kunne få plass i kronologien.
At en slik historie likevel kunne oppstå, og feste seg, er likevel interessant i seg selv
Det er også interessant at det skulle være en barnefødsel som avslørte den kvinnelige paven. Da kan hun jo ikke ha klart å lure riktig alle.
Det er også interessant at det var på slutten av 1200-tallet at denne historien hadde sin storhetstid ved at den på kort tid forekommer i tre forskjellige skrifter. Dette er nok ikke uten sammenheng med at dette var en forfallstid for pavedømmet, der pavene mer framsto som verdslige fyrster og levemenn, enn som eksempler på kristen fromhet og nøkternhet.
Man hadde paver og mot-paver. På det verste var det både to og tre paver i virksomhet samtidig, men ingen av dem var kvinner.
Litteratur:
J.N.D. Kelly: The Oxford Dictionary of Popes - 1986
P.G. Maxwell-Stuart: Pavene: pavedømmet gjennom 2000 år - Forsythia, 1998
Illustrasjon: Liv Ullmann i rollen som kvinnelig pave i en film fra 1972
Publisert i Fædrelandsvennen 2. mai 2025
