Kirke og politikk

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Det er forutsigbart inntil kjedsommelighet: Når kirkens menn og kvinner, og i særdeleshet biskoper og prester, uttaler seg om samfunnsspørsmål, er det alltid noen som er ute med pekefingeren: Dette er politikk! Og politikk skal ikke en kirke drive med!

Dette er selvfølgelig bare tøv. Det har aldri vært noe annet og vil aldri bli noe annet. En kirke som ikke også er en politisk aktør i den forstand at den engasjerer seg i samfunnsspørsmål, svikter sitt oppdrag. Ikke minst pleier politikere i maktposisjoner å reagere slik. Det er en reaksjonsmåte som har lange, historiske tradisjoner. For ikke å trekke tråden altfor langt bakover, og samtidig gi noen et påskudd til å avspore hele debatten, kan et tidsspenn på 40 år være tilstrekkelig.

I mai 1975 vedtok Stortinget en lov som gjorde abort til en rettighet. Daværende biskop i Borg, Per Lønning, reagerte med å trekke seg som biskop. Da statsminister Trygve Bratteli ble bedt om å kommentere dette, var han smålig nok til å gjøre et stort poeng av at Lønning hadde vært stortingsrepresentant for Høyre. Biskopen bedrev «politikk». Han var bare ute etter å skade Arbeiderpartiet. Slemmingen!

Senere har man sett de samme, nokså primitive reaksjonene i forbindelse med både partnerskapslov og ekteskapslov, og etter hvert når det gjelder miljøpolitikk og asylpolitikk. Blant de siste sakene der man har viftet med et visstnok rødt politikerkort, finner vi det skandaløse forslaget om tiggerforbud.

Mens det tidligere særlig var politikere fra Arbeiderpartiet som ikke ville ha noe av at kirken deltok i den politiske debatt, er det særlig Fremskrittspartiet som har vært flittige her i den senere tid, sekundert av enkelte backbenchere fra Høyre. Ketil Solvik-Olsen meldte seg ut av Den norske kirke med dunder og brak da kirken tillot seg å mene noe om oljeboring i nord. Han ville ikke ha noe av at «kirken skulle bestemme hva menigheten skulle mene», som han skrev i et svar til meg i avisa Dagen i sin tid. Et spørsmål om han mente det var politikere som skulle avgjøre hva menigheten skulle mene, har han klokelig nok ikke svart på. Ketil Solvik-Olsen er nok blant de smarte i Frp, en av dem som iblant skjønner når han bør tie. Dem er det ikke for mange av i det partiet.

Den foreløpig siste saken som har fått fart på kirkeutmeldingene, er dels Bodø-biskopens utspill om at de som tjener godt – han er vel selv en av dem? – bør betale mer i skatt, og at regjeringen bør vokte seg for å fremme forslag til endringer i velferdsordningene som får som konsekvens at de svakeste får det enda vanskeligere, dels at han, sammen med flere andre, har skrevet en artikkel om miljøpolitikk og oljeutvinning. To stortingsrepresentanter har varslet sin utmelding; den ene måtte riktignok få tak på en skriver, en konvolutt og et frimerke først, skrev hun. Det er mange detaljer som skal på plass.

For mange av oss er dette nokså selvfølgelige tanker, det biskopen har gitt uttrykk for. Det er det åpenbart ikke for redaktøren i den kristne avisen Dagen. Han tror slike utspill kan føre «borgerlige velgere» (hva nå dét er!) bort fra Kirken.

Tidligere i vinter holdt prosten i Drammen en tale der han refset samfunnets behandling av tiggere og husløse. Da var det en lokal Frp-politiker som meldte seg ut. Kirken skulle ikke snakke om slikt, mente han. Den skulle holde seg til slikt som alle kunne være enige om. En god jul og et godt nytt år, for eksempel. For de fleste, i hvert fall.
Han er tydeligvis også blant dem som mener at kirken skal ikke tale profetisk; den skal bare pludre. Men hva skal man en pludrekirke? Hva skal man med et pludre-evangelium?

Heldigvis er det ikke et slikt evangelium man finner i Bibelen!

Det bibelske evangelium er radikalt. Derfor må en kristen kirke også være radikal.

Det bibelske evangelium er maktkritisk. Derfor må en kristen kirke også være maktkritisk.

Det bibelske evangelium refser strukturer som undertrykker svake mennesker. Derfor må også en kristen kirke refse strukturer som under trykker svake mennesker.

14. februar 2015 – det er visst det de kaller «Valentinedagen»