Om makt og misbruk

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

Bente Bratlund er en forfatter jeg fulgte i mange år med stor interesse. Mitt første møte med henne var gjennom ungdomsromanen «Likevel» fra 1987, der problemstillingen var «16 år, kristen – og gravid?» Det var en var fortelling om jenta som hadde «gjort det» én gang med kjæresten, og som trodde det hadde fått følger. Den følgen hun var mest opptatt av, var imidlertid denne: Var hun ennå et Guds barn - likevel?

Senere kom det flere romaner som tok for seg problemstillinger rundt kristen tro og moralske og/eller etiske konflikter. «Når det blør» fra 1989 handlet om homofili blant kristne, «Porselenshunden» fra 1992 om det å være barn av en enslig, lesbisk mor, «Barnet» (1995) om å leve med forventningene fra et karismatisk miljø i forhold til sykdom og helbredelse, og «Elsk meg bort, elsk meg heim» (1997) om å leve i et ekteskap som ikke lenger fungerer på grunn av ektefellens sykdom.
Deretter kom en rekke ungdomsromaner som denne anmelder ikke oppfattet som særlig interessante, før den mer selvbiografiske sakprosaboka «Besatt av demoner» kom i 2010. Der forteller hun om egne erfaringer fra et kristent ungdomsmiljø i Os i Hordaland. Innimellom disse både diktsamlinger og kåserier. Denne lange innledning for å redegjøre for min egen bagasje idet jeg begynner på hennes nyeste roman: «Prestens hus».
Som de andre romanene, er også denne preget av et knapt, stramt og poengtert språk. Fortellingen handler om en prestefamilie som består av presten selv, prestekona og de to prestedøtrene. Både konas og døtrenes roller i livet er definert ut fra deres forhold til presten. Han er den alt dreier seg om, både i hjemmet og i familiens liv for øvrig.

70-årsdag
Det nærmer seg prestens 70-årsdag. Døtrene er blitt voksne, og den eldste, Toril, har brutt all kontakt med foreldrene. Søsteren Britt prøver å overtale henne til å komme i selskapet – «det vil bety så mye for mor». Men hun når ikke fram.
I noen scener fra oppveksten rulles så familiens historie opp. De samme episodene fortelles tre ganger: Først slik Toril opplevde dem, så slik Brit opplevde dem og til slutt slik moren opplevde dem. Det er uansett fortellinger om et maktmenneske som holder sine nærmeste i et jerngrep. Britt er farens favoritt; hun er «gudsengelen», sier han. Det er en manipulerende og slu liten gudsengel som uten å nøle ofrer både moren og søsteren for selv å holde seg i varmen hos faren.
Når hun forstår at faren misbruker søsteren seksuelt, føler hun sjalusi. Det var jo hos henne faren skulle søke trøst. Den ene gangen moren nekter mannen å være med på de nesten rituelle voldtektene hver eneste kveld, voldtar han Toril i stedet. Hun hører datteren skrike om hjelp og rope på henne, men hun reagerer ikke.

Bakside
At det finnes tilsynelatende vellykte familier med mørke baksider, er ingen ny erkjennelse. Heller ikke at det finnes slike prestefamilier. Det er skildret i litteraturen før. Det er mange former for maktutøvelse og overgrep i en familie. Noen ganger griper disse formene inn i hverandre og blir en knute som bare kan løses på én måte: Ved å hugge den over.
Det som gjør inntrykk når man leser «Prestens hus» er derfor ikke så mye temaet, som møtet med de tre ofrene og deres strategier for å takle den virkeligheten de er blitt presset inn i.
Toril, som til slutt overlever ved å bryte all kontakt både med Gud og foreldrene; Brit som overlever på et vis, dels på morens og søsterens bekostning, og dels ved å utslette seg selv. Morens strategi blir fornektelse og sovepiller. Dette fører til at Toril er den eneste som får et godt liv, særlig når hun i forholdsvis voksen alder finner en mann som vil høre på henne, som forstår henne og gir henne et barn som får all den kjærligheten Toril selv aldri opplevde.
«Alt handler ikke om deg» sier Brit når hun forstår at hun ikke klarer å overtale Toril til å komme i farens 70-årsdag. Men noen ganger gjør det faktisk det.

Bente Bratlund
Prestens hus
Roman
MARGbok
172 sider

Publisert i Dagen 5. mars 2015