Oppgjør eller «tilgivelse»?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter
Debatten dukker opp fra tid til annen, særlig i kjølvannet av spesielt grove eller grusomme forbrytelser. Etter Baneheia var det oppe og etter terrorangrepet 22. juli 2011 kom det opp igjen: Om ikke Norge bør innføre dødsstraff for spesielt grove forbrytelser. I Klassekampen onsdag 1. mars er det Torgeir Haave Bentsen som stiller dette spørsmålet i innlegget «Massemord – og tilgivelse?»

I Norge ble dødsstraffen fjernet fra straffeloven i 1902. Da hadde ikke noen vært henrettet siden 1876. Loven åpnet fremdeles for bruk av dødsstraff i krig, og under krigen innførte London-regjeringen bestemmelser om at dødsstraff også kunne idømmes for sivile forbrytelser. Disse bestemmelsene ble sanksjonert av Stortinget i 1945.

Allerede i august 1945, tre måneder etter tyskernes kapitulasjon, ble den første henrettelsen etter de nye bestemmelsene gjennomført. Den 26 år gamle Reidar Haaland fra Stavanger ble dømt og skutt for sine handlinger som torturist under krigen.
I alt 25 nordmenn ble henrettet etter krigen, den siste så sent som i august 1948, mer enn tre år etter krigens slutt. I tillegg til de 25, ble også 12 tyskere henrettet i Norge etter krigen.

Journalist Asbjørn Jaklin ga i 2011 ut boka «De dødsdømte». Den rokket – i hvert for denne leser – ved en del av mytene som har fått leve om disse sakene.
En av mytene er at det bare var «de verste» som ble dømt til døden og henrettet.
I virkeligheten var det nokså tilfeldig hvem som ble henrettet og hvem som ikke ble det.
De som fikk sine saker for retten kort tid etter kapitulasjonen hadde en mye større risiko for dødsdom enn de som fikk dem opp senere. Noen av dem som først fikk dødsdom, men som ble benådet og fikk livsvarig fengsel i stedet, ble satt på frifot mindre enn ti år etter krigens slutt. Den siste med livstidsdom ble løslatt i 1957.

«Testsak»
Når en så dramatisk reaksjon som dødsstraff var blitt innført i straffeloven, skulle man tro påtalemyndigheten hadde vært omhyggelig med å velge den første «testsaken» for på den måten å definere en standard for når en person skulle dømmes til døden. I stedet tok man bare en sak i bunken og som man betraktet som ferdig etterforsket, og dermed var man i gang.
Slik ble listen lagt forholdsvis lavt for når en person kunne dømmes til døden. Dette fikk konsekvenser for flere av de neste sakene som kom opp. Flere av dem som ble skutt var svært unge menn. Den yngste var 23 år.

Med henrettelsen av tidligere «minister» Ragnar Schanke i august 1948 hadde både politikerne og opinionen fått nok.
Fra da av ble det ikke avsagt flere dødsdommer.
I 1979 vedtok Stortinget å avskaffe dødsstraff også i krigstid i det norske lovverket. Det var en kontroversiell, men riktig beslutning.

At disse diskusjonene kommer opp i kjølvannet av spesielt stygge saker – Baneheia; Utøya – sier noe om hvor uforsvarlig det vil være å gjøre så dramatiske endringer i rettspleien i et klima der temperaturen og aggresjonsnivået er høyt.
Og debatten vil alltid uansett komme «for sent» når det gjelder de aktuelle sakene. Vi er ikke lenger der at samfunnstopper kan si «så skaff meg en paragraf», slik Terboven forlangte i den såkalte Eilifsen-saken i 1943, og «justisministeren» påpekte at det ikke fantes noen paragraf som politimannen kunne dømmes etter.

Sutring
Det som har utløst Bentsens innlegg i denne omgang, er Breiviks sutring over sine soningsvilkår. Skulle massemorderen vært drept, måtte det ha skjedd under skuddveksling på Utøya. Så skjedde ikke. Dermed unngikk man at de som sympatiserer med hans absurde meninger og hans groteske menneskesyn fikk en martyr.
I stedet har man fått en nokså stakkarslig, sutrete fyr som prøver å skaffe seg en sympati han ikke fortjener.

Man må gjerne mene at han misbruker rettsapparatet til å fremme denne sutring. Til det er vel å si at et system som ikke kan misbrukes, kan heller ikke brukes.
At han får slike muligheter, betyr ikke at det ligger noen mulighet for «tilgivelse» i rettspleien, verken for ham eller andre som dømmes for store og små forbrytelser.
Det ligger ikke i rettsapparatets mandat å «tilgi».
Men det ligger heller ikke i det å foreta handlinger som er uopprettelige ved at man tar livet av den som har forbrutt seg.

Publisert i Klassekamoen 4. mars 2017