Fastetid

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

De hadde levd sammen i nærmere 30 år. Som gode 1200-talls kristne hadde de overholdt alle kirkens bud om faste og forsakelse. Men i oppsummeringens stund, var konklusjonen denne: Kanskje vi hadde vært lykkeligere om vi hadde hatt mer å angre?

Det er Sigrid Undset som forteller dette om foreldrene til Kristin Lavransdatter. Det er etter datterens bryllup med den vakre, men akk, så ansvarsløse Erlend ordene faller. Kanskje lå det et snev av egen erfaring fra forfatterens side under den nokså såre oppsummeringen?
Fastetiden i vår kultur strekker seg fra askeonsdag, sju uker før påske, og fram til påske. Fasten skal være i 40 dager, søndager ikke medregnet.

Det er mange måter å faste på.
Noen avstår fra enkelte typer mat, andre fra alkohol og tobakk og noen fra erotisk samliv.
En mer moderne form er å avstå fra å være på sosiale medier, fra ulike typer underholdningsprogram på fjernsyn, eller fra fjernsyn i det store og hele.

Ideen med faste er at man skal rense sinn og tanker, kanskje også kroppen, med tanke på en religiøs høytid. Det kan virke som det er en praksis som er i ferd med å få en renessanse. Under en liten kveldstur i Oslo på årets askeonsdag observerte jeg svært mange personer – de fleste av såkalt «asiatisk» utseende – med et kors, tegnet i aske, på pannen.

Faste som religiøs plikt eller religiøs øvelse er noe man kjenner fra så vel jødedom som kristendom og islam.
Faste har også vært brukt som politisk pressmiddel – da kalles det gjerne «sultestreik». En av de første som brukte faste på den måten i moderne tid, var Mahatma Gandhi under den indiske frigjøringskampen. Når den skinnmagre mannen sluttet å spise, holdt kolonimakten pusten. Når han tok til seg noen dadler igjen, pustet man lettet.

Den 40 dager lange fastetiden i kristen sammenheng, er en påminning om at Jesus gjennomførte en like lang faste før han sto fram offentlig første gang. Når han senere underviste om faste, la han vekt på at faste er en innvendig prosess. Det er ikke noe man skal fortelle at man driver med, eller på andre måter «flagge». Det er en personlig ting.

Kristin Lavransdatters foreldre hadde gjennomført sine faster i felleskap. De endte med å spørre seg om det hadde vært verd det. Alle forsakelsene, alle de ensomme nettene. «Kanskje hadde vi vært lykkeligere om vi hadde hatt mer å angre?»
Det er noe dypt menneskelig over et slikt hjertesukk.
Noen ganger er det faktisk slik at man angrer mer på det man ikke fikk gjort enn på det man faktisk gjorde.

Publisert i Agderposten fredag 3. mars 2017