Likkledet i Torino: DEN KORSFESTEDES ANSIKT?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Det har vært stemplet som falskneri og utropt til mysterium så mange ganger at bare de færreste har oversikten over hva status er til enhver tid. Etter en meget bastant konklusjon i 1988, der det ble «slått fast» at det såkalte likkledet i Torino er et falskneri fra 1300-tallet, er om ikke konklusjonene, så påståligheten nå på vikende front.

Den skråsikre konklusjonen fra 1988 var nemlig ikke i stand til å forklare hvordan en falskner på 1300-tallet kunne kjenne til kjemiske prosesser og teknikker som resten av verden ikke oppdage før 700 år senere. Men er kledet dermed ekte? Det kan ikke vitenskapen svare på, og derfor fortsetter dette fire meter lange tøystykket å engasjere, fascinere og provosere den dag i dag.

Bøker
Det er skrevet en mengde bøker om likkledet i Torino. Den foreløpig siste på norsk kom i 2011. Den er skrevet av Jostein Andreassen og heter «Likkledet i Torino – et tegn for vår egen tid» (Luther forlag). Det er den første boka om dette emnet på norsk siden 1983, da Gyldendal/Land og kirke ga ut en oversatt bok om kledet som to amerikanske forskere hadde skrevet. I 1981 ga Luther Forlag ut ei bok av den svenske biskopen Svend Danell om det samme temaet.
Begge bøkene fra 1980-tallet er positivt avventende til det spørsmålet som alle «Torino-debatter» handler om: Er skikkelsen man kan se avtegnet i kledet et bilde av Jesus fra Nasaret?
Jostein Andreassen er tydeligere på hva han mener. Han mener kledet er «ekte» i den forstand at det ikke er noen kunstner/svindler som har framstilt dette. Dette argumenterer han grundig inntil det omstendelige for i sin bok, med mange henvisninger til ikke minst botanikere. Det er nemlig adskillige spor av pollen på kledet, og mange av disse skal ifølge boka bare være kjent fra området rundt Jerusalem.
Mye av denne argumentasjon går langt over hodet på de aller fleste av oss som har en slags nysgjerrighet for dette tøystykket. Så er det da heller ikke pollensporene vi er mest opptatt av.

Bildet
Det som gjør likkledet i Torino spennende, er det bildet man kan se avtegnet i tøystykket. Det viser en mann i full legemsstørrelse med merker på kroppen som stemmer overens med dem de sårene Jesus ifølge evangelietekstene fikk da han ble torturert før han ble korsfestet.
I kirker og gudshus over hele verden finnes kunstneriske framstillinger av hvordan man mener han så ut, denne Jesus fra Nasaret som døde i Jerusalem omkring år 30. Mer interessant enn den biologiske argumentasjonen er derfor den kunsthistoriske argumentasjonen forfatteren refererer. Han hevder, og dokumenterer med bildeeksempler, at i de første århundrene av kirkens historie ble Jesus ofte framstilt som en ung, skjeggløs mann.
I de jødekristne menighetene respekterte man det jødiske bildeforbudet, men de hedningekristne menighetene hadde ingen slik forpliktelse. I katakombene og de eldste kirkene i Europa ble Jesus derfor ofte framstilt som en romer.
Men midt på 500-tallet skjedde det en endring: Da begynte man å framstille Jesus som en ortodoks jøde, med skjegg og langt hår. Siden er denne «varianten» blitt stående som det klassiske bildet av Jesus. At den norske maleren Henrik Sørensen malte et bilde av den oppstandne Kristus der han ser ut som en ung, blond friskus med viltert hår er blitt stående som det unntaket det er.
Hva var det som skjedde midt på 500-tallet som førte til denne endringen?
Jostein Andreassen mener det må ha sammenheng med at likkledet ble funnet i bymuren til den kristne byen Edessa da den ble angrepet av perserne i år 544. Det bildet av Jesu ansikt som kom fram i kledet satte standarden for hvordan Frelserens skulle framstilles, og har holdt seg siden.

Flere kleder
Det er ikke uten grunn at mange har vært skeptiske til de mange relikviene som er i omløp i katolsk fromhetsliv. Noen av dem må åpenbart basere seg på bedrag, som eksempelvis høy fra krybben i Betlehem og Jesus-barnets forhud.
Likkledet i Torino kan ikke sammenliknes med disse. Det kan heller ikke den relikvien som kalles svetteduken i Ovideo, og som kan ha vært det tøystykket som lå over Jesu ansikt mens han lå i graven. Denne relikvien befinner seg i en kirke langs pilegrimsveien til Santiago de Compostella i Spania.
Et tredje klede i denne kategorien er den såkalte «Veronikas svetteduk».
Veronika skal ha vært en vanlig kvinne som var møtt opp i menneskemengden langs Via Dolorosa for å se de dødsdømte slepe seg frem med korsene som de skulle nagles til på retterstedet. Hun fikk da se hvordan Jesus slet seg frem med det tunge korset sitt, og rakte ham et linklede for at han kunne tørke av seg svetten.
Jesus tok imot tørkldet, strøk seg over ansiktet med det og rakte det tilbake til henne. Da sto det et tydelig avtrykk av ansiktstrekkene igjen på svetteduken.
Tøystykket skal fremdeles finnes i et kloster i Italia, men er verken like godt kjent eller like mye omtalt som kledet i Torino.

Betydning
Det er en utbredt oppfatning, ikke minst blant skeptikere, at kristne mennesker verden over oppfatter lik-kledet i Torino som et slags «bevis» for at Jesus fra Nasaret både har levd, dødd og stått opp igjen.
Dette er helt feil. De aller fleste kristne i verden har antakelig ikke hørt om kledet en gang, og de som har hørt om det, tillegger det ikke en slik status. Den katolske kirke har da også ned gjennom historien vært forholdsvis tilbakeholden med å kommentere kledet, eller gjøre det tilgjengelig. Dette har ikke vært fordi man har hatt noe å skjule eller fordi man var redd noe falskneri skulle bli «avslørt»; man har rett og slett vært klar over at for mye oppmerksomhet om kledet ville flytte fokus fra det påskebudskapet egentlig handler om, nemlig at Jesu oppstandelse fra de døde er noe som må gripes med den enkeltes troendes hjerte, og ikke noe man kan argumentere seg fram til.
Fortellingen om Jesu død på korset, og hans oppstandelse fra de døde den tredje dagen, er sentral i all kristen tro. Jesus selv henviste til oppstandelsen som det definitive uttrykket for at han var Guds sønn og Frelseren som var lovet. Kristendom uten Jesu oppstandelse er derfor en meningsløshet.
Dette er også grunnen til at millioner av kristne fremdeles hilser hverandre med ordene «Kristus er oppstått» første påskedag, og svarer «Ja, han er sannelig oppstått».

Litteratur:
Andreassen, Jostein: Likkledet i Torino. Et tegn for vår tid (Oslo, 2011)
Danell, Sven: Kan det være Jesus? Fakta og debatt om likkledet i Torino (Oslo, 1981)