Helligkåring som politisk sjakktrekk

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Gjennom hele kirkens historie i Norge har olsok vært en viktig fest. Dagen feires til minne om slaget på Stiklestad, der kong Olav Haraldsson ble drept, 35 år gammel. Året etter ble han, ifølge sagaen, erklært hellig, og ble en sentral helgen i så vel norsk som nordisk fromhet. Prosessen som førte til at kongen ble erklært hellig, handlet imidlertid like mye om politikk som om tro.

Olavs viktigste motstander på Stiklestad var en som ikke selv deltok i slaget: Danmarks kong Knud. Høvdingene i bondehæren som sloss mot kongshæren, var formelt i kong Knuds tjeneste. Flere av dem hadde ambisjoner om å styre landet på vegne av en konge som befant seg i Danmark.
Men kong Knud hadde andre planer. I stedet for å la noen av de norske stormennene regjere på vegne av seg selv, sendte han den ti år gamle frillesønnen Svein og hans mor, den meget maktlystne Alfiva til Norge, der guttungen ble satt inn som konge.
Alfiva, som styrte på sønnens vegne, gjorde seg forhatt på rekordtid.
At menn som Einar Tambarskjelve og Kalv Arneson hadde klare, politiske ambisjoner, bidro til å forsterke motstanden mot hennes. Det tok derfor ikke lang tid før de stormennene som hadde stått mot kong Olav, nå samlet seg mot kong Svein og hans mor.
En åpen, militær kamp hverken våget de eller ønsket de.
Men det fantes en annen arena: Ettermælet til den døde kongen.

Hellig?
Da slaget på Stiklestad sto, var det neppe noen som oppfattet Olav som en hellig mann.
Kristne og ikke-kristne var jevnt fordelt i de to hærene som sto mot hverandre.
Heller ikke blant de kristne i kongens hær var det noen utbredt oppfatning av at kongen var en hellig mann. Slaget var aldri noe annet enn en politisk kamp om hvem som skulle ha makten i landet.
Kongen hadde flyktet ut av landet to år før.
Nå var han tilbake og ville også ha makten tilbake.
Men etter at kongen var død, begynte det å gå rykter om at det hadde skjedd mirakler rundt liket hans, og at folk fikk hjelp når de ba om kongens forbønn.
Når Snorre skriver at helligkåringen skjedde allerede ett år etter slaget på Stiklestad, er dette trolig feil – minst to eller tre år etter Stiklestad er mer sannsynlig.
Det er tvilsomt at motstanden mot kong Svein og hans mor skulle blitt så massiv og koordinert i løpet av bare ett år.
For helligkåringen av kong Olav var vel så mye et politisk grep som et religiøst. Det var en måte å svekke kong Svein og hans mor på.

Politisk situasjon
Olavs fall på Stiklestad innebar egentlig ingen ny, politisk situasjon i Norge. Det var heller en avklaring av den eksisterende situasjon.
Da Olav flyktet i 1028 var den danske kong Knud blitt hyllet som norsk konge. Den eneste endringen slaget på Stiklestad medførte, var at man ikke lenger risikerte at Olav skulle dukke opp og kreve makten tilbake.
Det skulle imidlertid vise seg at den døde kongen representerte en langt større trussel mot danskekongens maktposisjon enn en levende utfordrer ville gjort.

Legitim kåring
Kåringen av Olav som helgen var helt legitim etter datidens regler, selv om denne kåringen aldri ble stadfestet av paven i Roma. På 1000-tallet var det fremdeles den lokale biskopen som tok slike beslutninger.
Det er heller ingen grunn til å tro at biskopen hadde noen politiske baktanker med prosessen. Han brukte sitt kirkelige og teologiske skjønn.
Slik kongens lik er blitt beskrevet etter at man hadde åpnet kisten, enten dette skjedde ett eller tre år etter slaget på Stiklestad, bekreftet dette de krav man etter datiden tro stilte for å slå fast at man hadde med en hellig mann å gjøre: Veden i kisten fremdeles var frisk, og da den ble åpnet, strømmet det ut en herlig duft fra den.
Da likkledet ble fjernet fra kongens ansikt, var ansiktet friskt og rødt, og man kunne også se at både hår og negler hadde grodd.
Alt dette ble utlagt som tegn på at kongen var en hellig mann.

Vitnene
Snorres beretning viser at de som hadde en politisk interesse i helligkåringen, var tungt til stede: Der var både dronning Alfiva og stormenn som Einar Tambarskjelve.
Da kisten var åpnet, ble det diskusjon mellom disse to.
Alfiva mente det var en forklaring på hvorfor liket hadde holdt seg så godt: Det hadde ligget i sand, og ikke i jord.
Einar Tambarskjelve ga henne et svar som nærmest var å be dronningen holde kjeft.Så trygg var han blitt på seg selv og sin posisjon.

Kirkelig ansvar
Å anerkjenne kongens hellighet var et kirkelig ansvar, ikke et politisk.
Om biskopen ikke var helt ufølsom for den politiske stemningen som var rundt kongens kiste, har han vært mest opptatt av sitt ansvar som biskop.
Og selv om helligkåringen av Olav langt på vei var politisk motivert, og tjente politiske hensikter, ble kongen raskt en populær og folkekjær helgen.
Han ble også en av de mest kjente helgener både i Norden og Europa.

Helgenkongens sønn
Etter en prosess som i praksis betydde at kirken hadde valgt side mot kong Svein og
hans mor, var det klart for neste trekk: Å stille opp en konge mot Svein.
I 1034 dro Kalv Arnasson og Einar Tambarskjelve til Gardarike, dagens Russland, for å hente en gutt på ti år. Han het Magnus, og var helgenkongens eneste sønn.
Da de kom tilbake med ham, sluttet folk seg til ham og mot danskene.
Helgenkongens sønn hadde større appell enn danskekongens sønn, som måtte flykte tilbake til Danmark med sin mor.
Kort tid etter døde han.
Dermed var det klar bane for Hellig Olavs sønn – og for de norske stormennene som hadde hentet ham hjem.

Kongens skrin
Nøkkelen til kong Olavs skrin var i kongens varetekt, først hos kong Magnus, og deretter hos hans onkel, kong Harald Hardråde.
Begge åpnet kisten hvert år og stelte liket, klippet neglene på det og låste så igjen.
Kongen var alltid alene om dette.
Omtrent det siste kong Harald gjorde før han i 1066 satte kursen mot England og slaget ved Stamford Bridge, var å stelle kong Olavs lik. Men under overfarten til England kastet han nøkkelen til Olavs skrin i havet.
Helgenkongen hadde da vært død i 35 år. Harald tok tydeligvis ikke sjansen på at noen andre enn ham selv skulle åpne skrinet og se hva slags forfatning liket nå var i.
Han hadde også sønner som skulle arve helgenkongens krone.

Litteratur:
Nils-Petter Enstad:
Sverd eller kors?
Kristningen av Norge som politisk prosess fra Håkon den gode til Olav Kyrre
Oslo, 2008

Publisert som kronikk i avisa Dagen 31. juli 2017