Potetprestene - bedre enn sitt rykte

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

I en tid med både lokale og nasjonale potetfestivaler fortjener den yrkesgruppen som bidro til å introdusere poteten i det norske kostholdet en liten honnør.

Det vakte sterk skepsis da poteten ble introdusert i Norge for 250 år siden. Ikke minst var man skeptisk til å skulle spise noe som hadde ligget i jorden. Det som lå der var «djevelens frukt», var det enkelte som mente.
Da var det mange norske prester som i folkeopplysningens navn og tjeneste talte poteten sak.
Ikke bare snakket de varmt om den fra kirkenes prekestoler, men de ga praktiske råd og anbefalte at bøndene dyrket den.
Dette skapte uttrykket «potetprester».
De lyktes med sitt prosjekt.
I dag er poteten noe av det norskeste man kan tenke seg på et norsk matbord.

Autoritet
I vår tid er det vanskelig å se for seg den autoriteten som prestene hadde i bygde-Norge på denne tiden.
De var gjerne den eneste med nevneverdig boklig kunnskap i mils omkrets.
De representerte, både formelt og reelt, «øvrigheten» i samfunnet.
Når presten gikk god for dette nye påfunnet med å spise «jordepler» (et ord som ennå brukes i enkelte dialekter), skulle man ha gode argumenter for ikke å lytte til det.
Samtidig var nok enkelte som tenkte at de kom vel ikke til kirken for å bli lært opp i jordbruk?
Hadde ikke presten viktigere ting å snakke om?
Det var ikke tilfeldig at introduseringen av poteten til det norske kjøkken skjedde i den såkalte opplysningstiden, og i det teologiske klima som kalles rasjonalismen.
Dette var ikke en tid for himmelstormende forkynnelse og brennende åpenbaringsteologi i norske kirker. Det var fornuften som satt i forsetet, også i kirken. Dermed ble det naturlig for mange prester å snakke om poteten.

Dobbel klang
Ordet «potetprest» har en dobbel klang i manges ører.
Noen tenker på det som en hedersbetegnelse. Potetprestene var menn som var opptatt av å utvikle samfunnet, fremme kunnskap og avhjelpe nød.
For andre er det et skjellsord, og betegner en prest som forsømmer forkynnelsen og sjelesorgen og heller engasjerer seg i de jordiske ting.
En kjent «potetprest» var Niels Griis Astrup Dahl (1779-1852).
Han var prest i Eivindvig i Hordaland, og Henrik Wergeland, som selv var rasjonalistisk teolog og folkeopplysningsmann, skrev et hyllingsdikt til Astrup Dahl. I diktet roser Wergeland Astrup Dahl for at han «Brød av Steen og Aand af Striler i Eivindvigen tvang».
«Brød av stein» er en referanse til prestens arbeid for å fremme potetdyrkingen.
Men det er Herman Ruge (1706-64) som skal ha vært den første presten i Norge som fikk tilnavnet «potetprest».
Han var sogneprest i Slidre i Valdres, og var en begavet prelat med allsidige interesser. Blant annet førte hans medisinske interesser til at han drev sin egen sykestue i prestegården i Slidre. Det hevdes at de fleste av pasientene hans klarte seg.
Som teolog tilegnet han seg opplysningstidens idéer på et tidlig tidspunkt. Han var en produktiv skribent, men ikke alt ble like godt mottatt. Noe ble også holdt tilbake av sensuren.
Det gjaldt blant annet hans skrift «Brev om Ægteskabs Ulovlighed med Fruentimmer over Halvtresindstyve Aar», som ikke ble gitt ut før flere år etter hans død.
Budskapet hans var at det ikke burde være lov for kvinner over 50 år å gifte seg – eller å gifte seg med slike.
I dag virker problemstillingen absurd, men var alvorlig nok for datidens unge prester: Det var nemlig en sterk forventning om at dersom den nye presten var ugift, måtte han gifte seg med enken etter forgjengeren. Ofte var bruden eldre enn brudgommens mor.
Det sier seg selv at dette systemet måtte skape personlige tragedier.
Samtidig var det en grei pensjonsordning for preste-enker – man skal ikke se bort fra dette var en viktig side av sensurnemndens vurderinger.
I 1762, to år før sin død, ga Ruge ut avhandlingen «Forslag til Plandteringer til at lære at lætte Hungers Nød».
Den boka handler stort sett om potetdyrking og om tilberedelse av poteter.
Boka er overraskende moderne i sine anbefalinger, som når den advarer mot et altfor ensidig kosthold «for av det får man et usunt legeme og blir skabbete».
I perioder med hungersnød kan man imidlertid ikke ta slike hensyn, skriver han videre. Da handler det om å overleve.

Wilse
En annen kjent potetprest var Jacob Nicolai Wilse (1736 – 1801). Han var fra Lemvig på Nord-Jylland, men er mest kjent som sokneprest i Spydeberg i Østfold fra 1768 til 1785. Da ble han sokneprest i Eidsberg, også Østfold, der han ble til sin død.
Han var gift tre ganger og hadde i alt 19 barn.
For ettertiden huskes Wilse best som naturvitenskapsvitenskapsmann. Han var både etnograf og meteorolog, og var en ivrig talsmann for at Christiania skulle få sitt eget universitet. Det skjedde ti år etter hans død.
I Spydeberg kan man fremdeles studere det vakre hageanlegget han anla i prestegården. At det å dyrke potet var et av hans mange prosjekter passer derfor inn i det man ellers vet om mannen.

Viktig ernæringskilde
At poteten kan være det som står mellom et folk og sultedøden fikk ikke minst Irland erfare midt på 1800-tallet.
Da slo potethøsten feil flere år på rad. Det førte både til massedød og masseutvandring. Den tappingen av arbeidskraft som det irske samfunnet der opplevde, brukte det mer enn 100 år på å hente inn igjen.
Innsikten som den norske 1700-tallspresten hadde, er nå anerkjent vitenskap og storpolitikk, og det er moderne ernæringseksperter som mener at poteten faktisk kan bli fremtidens viktigste ernæringskilde.
Potetplanten er den som gir mest næring per kvadratmeter dyrket areal, og FN mener at ved å dyrke mer potet kan man lette matvarekrisen i verden.
Wergelands poetiske ord om «brød av stein» står derfor fast, og man må kunne slå fast at som poteten selv, var også potetprestene langt bedre enn sitt rykte.

Publisert i Agderposten 31. juli 2017