Olsok, 29. juli, feires til minne om Olav den hellige og slaget på Stiklestad, men Olav var slett ikke alene blant de norske kongene om å bidra til innføringen av kristendommen i Norge.
Om to år, i 1024, er det tusen år siden det kanskje viktigste, politisk vedtaket i norsk historie, nemlig innføringen av den såkalte «kristenretten» på Mostratinget. Som kirkepolitisk begivenhet var dette vedtaket langt viktigere enn slaget som sto seks år senere. Om lag 30 år før Mostratingets vedtak hadde Olav Tryggvasson fått satt opp det som mange regner som den første kirken på norsk jord. Men forut for både kirkebygging og lovvedtak hadde det gått en langvarig, kulturell prosess som kan ha strukket seg over mer enn 200 år.
Dominerende tro
Vedtaket på Moster kom som en konsekvens av at Norge allerede var blitt kristnet i den forstand at kristendommen var den dominerende tro i landet, og åsatroen på vikende front.
Dette var ikke noe Olav Haraldsson hadde oppnådd i løpet av de drøyt ti år han hadde vært konge på det tidspunktet.
Det var heller ikke noe forgjengeren hans, Olav Tryggvasson hadde klart i løpet av sine fem år som konge, fra 995 til 1000.
Langt viktigere var den politiske strategien to andre konger hadde fulgt flere tiår før, nemlig Håkon Adalsteinsforstre («den gode»), og hans nevø Harald Eiriksson («Gråfell»).
Den betydningen disse to, og i særdeleshet Håkon, hadde for utviklingen av kristningsverket i Norge, er grovt undervurdert i så vel historieskrivingen som i den kulturelle samtalen.
Håkon den gode
Håkon (ca. 920 – 961) var den yngste av Harald Hårfagres mange sønner.
Han ble oppfostret hos kong Ethelstan (på norsk: Adalstein) i England, der han ble døpt og fikk en kristen opplæring.
Etter at Håkons halvbror Eirik Blodøks hadde gjort seg så upopulær at han var blitt fordrevet fra landet etter bare to år som konge, ble den 15 år gamle Håkon hentet fra England og utropt til norsk konge.
Han satte straks i gang med en kulturpolitikk som la til rette for kristne skikker og tradisjoner parallelt med de klassiske, norrøne.
Denne strategien var stort sett vellykket.
Det kunne bare skje fordi den kulturelle kristningsprosessen i store deler av landet allerede var kommet svært langt. Utgravninger har vist at det fantes kirker i Norge så langt tilbake som på 700-tallet.
Rundt 950 forsøkte derfor Håkon å løfte kristningsprosjektet opp på et høyere, politisk plan ved å ta opp saken på Frostatinget.
Det var et dristig grep.
I Trøndelag sto den norrøne troen ennå meget sterkt. Forsøket førte da heller ikke fram, og Håkon skrinla deretter kristningen av Norge som politisk prosjekt.
Denne beslutningen gjorde at Håkon i ettertid av mange ble betraktet som en frafallen.
Dette er dypt urettferdig mot ham både som konge og som menneske.
Biskop Fridtjov Birkeli, som også var en betydelig kirkehistoriker, hevder at kong Håkon betydde mer for kristningen av Norge enn Olav den hellige.
Harald Gråfell
Håkon hadde ingen sønn som kunne overta som konge etter ham. Han ble derfor etterfulgt av «Eirikssønnene», som var hans nevøer.
Da Håkon falt, var fire av Eirikssønnene fremdeles i live, men det var Harald som var den toneangivende blant dem.
Brødrene var alle blitt døpt som unge, sammen med sine foreldre. De var i hvert fall nominelle kristne. De førte det man må kunne kalle en negativ kulturpolitikk mot åsatroen og for kristendommen. Den gikk ut på at de gamle gudehovene ble revet og at kongen overtok de kostbarhetene som hadde vært i disse hovene. Men Harald satte aldri spørsmålet om innføring av kristendommen på den politiske dagsorden i den forstand at de tok det opp på noe ting.
Det er likevel for enkelt å hevde – som noen gjør – at grådighet var kongens eneste motiv for å rive og rane gudehovene.
Det er ingen tvil om at det var både en politisk og religiøs markering fra kongens side å rive disse hovene.
Som politisk strategi var den faktisk langt mer utfordrende enn den kong Håkon hadde valgt.
Aggressiv politikk
Da Harald ble felt, ble Håkon Ladejarl «den sterke mann» i Norge.
Han satt med makten i 20 år og førte en meget aggressiv anti-kristendomspolitikk, men han klarte ikke å svekke den posisjonen som troen på «Kvite-Krist» hadde fått.
Dette skyldtes ikke først og fremst de to kongene Håkon og Harald, men rett og slett den langvarige, kulturelle prosessen som hadde foregått over lang tid – trolig helt tilbake til 700-tallet.
Den prosessen besto først og fremst i en langvarig kristen påvirkning, dels fra personer som kom til Norge og dels fra nordmenns møter med kristendommen på kontinentet.
Litteratur:
Birkeli, Fridtjov: Norge møter kristendommen (Oslo, 1979)
Birkeli, Fridtjov: Tolv vintre hadde kristendommen vært i Norge (Oslo, 1995)
Enstad, Nils-Petter: Sverd eller kors? Kristningen av Norge som politisk prosess fra Håkon den gode til Olav Kyrre (Oslo, 2008)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar