Denne uka har jeg trålet Nasjonalbibliotekets samling av digitaliserte utgaver av «Krigsropet» på jakt etter lyriske tekster fra en tidligere fase i mitt skrivende liv – perioden 1972 – 85, det vil si da jeg var mellom 19 og 32 år gammel.
Høsten 1972 fikk jeg ordre til Krigsropets redaksjon for første gang.
Beordringen var nok dels betinget av at redaksjonen trengte en ny medarbeider som hovedsakelig kunne arbeide med oversettelser, dels av at assistenten ved Rjukan korps slet med noen ettervirkninger av en trafikkskade påført to år før.
(Parentes: Den skaden – og følgene av den - ble på mange måter bestemmende for resten av mitt liv. Det har jeg levd godt med; kanskje jeg tilmed vil kalle det en velsignelse? Parentes slutt!)
Høsten 1972 hadde Krigsropet på trykk flere dikt som jeg hadde skrevet.
Det foresvever meg vagt at jeg hadde levert et antall slike tekster til Frelsesarmeens litteratursekretær litt tidligere det året, med et lønnlig håp om at Frelsesarmeens forlag, Salvata, ville gi den ut som en diktsamling.
(Parentes 2: I 1970 hadde jeg også gjort et forsøk på å få gitt ut en diktsamling. Et kristelig forlag – kan det ha vært Lunde? Eller Nomi? – hadde lyst ut en manuskriptkonkurranse. Jeg sendte inn noen dikt – kanskje et 20-tall? Jeg vant ikke, for å si det slik, men det var det heller ingen andre som gjorde. Så vidt jeg husker ble det ikke kåret noen vinnere. Parentes slutt igjen.)
Jeg begynte ved redaksjonen 1. november 1972 og ble der resten av den praksisperioden som inngikk i offisersutdannelsen.
De første diktene sto på trykk i bladet før jeg begynte på kontoret.
Kanskje hadde Per Raubakken, som nå ble min sjef, sett at det var noen kvaliteter i noen av tekstene, og at de kunne stå i bladet, men noen bok var helt uaktuelt. Han visste jo, hva jeg først senere fikk innsikt i, at diktsamlingen stort sett selger veldig dårlig; et salg på 15-20 bøker er regnet for godt.
Riktignok hadde Frelsesarmeens forlag året før gitt ut en samling «bønnedikt» av Flora Larsson («Et øyeblikk, Herre!»), og den solgte rimelig bra, men Flora Larsson var kommandør og gift med Frelsesarmeens leder i Norge; hun var ikke en 19 år gammel kadett ved Frelsesarmeens krigsskole.
I alt var det snakk om et 20-tall dikt/sangtekster som kom på trykk i disse årene.
Det første året, 1972, var faktisk det med flest tekster; i alt fire.
I 1973 hadde jeg én slik tekst i Krigsropet, det samme i 1975.
De andre årene kunne det være snakk om to eller tre.
Teksten som illustrerer dette innlegget sto på trykk høsten 1975.
Da var vi stasjonert på Island.
Arvid Strand hadde avløst Per Raubakken som redaktør; jeg hadde et godt forhold til ham også.
I sommerferien ga jeg ham et ark med teksten til «Vesle musling»; om jeg hadde skrevet det i ferien eller tidligere på året husker jeg ikke i dag, heller ikke hva som ga meg ideen/inspirasjonen til det.
I motsetning til de aller fleste av diktene jeg hadde på trykk i Krigsropet, er ikke dette et «kristent» dikt. Det er bare – et dikt.
Redaktøren likte det – og jeg føler fortsatt at det er et dikt jeg kan vedstå meg.
Skulle jeg endret på noe, ville jeg ha byttet ut akklamasjonen «o», enten med «å» eller kanskje med «du».
Jeg har aldri forstått at «o» skulle være noe spesielt kristelig utbrudd, og jeg synes det er altfor mye av det i den kristelige poesien.
Lindtveit, 26. juli 2023
Nils-Petter Enstad
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar