Bibelmisjon i 200 år

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

I en tid der «massemedia» er et ord som omfatter så mye at det nesten ikke er råd å definere det, der all slags tekst er tilgjengelige både via trykksak og datateknologi, er det vanskelig å forestille seg hvordan det var da verken bøker eller tidsskrifter var noe «alle» enten hadde eller kunne skaffe seg. I en kultur der praktisk talt hvert eneste hjem har en bibel eller et ny-testamente ett eller annet sted, er det vanskelig å tenke seg at det har vært tider da Bibelen slett ikke var allemannseie, men kunne være både kostbar å skaffe, og risikabel å eie.

Det er et stort paradoks at til tross for at Bibelen står så sentralt i all kristen tro, har Bibelen gjennom det meste av den kristne kirkes historie vært en lukket og utilgjengelig bok for flertallet av de troende.
I forkynnelsen kan man iblant få inntrykk av at det å slurve med bibellesningen en dag eller to, er den sikreste veien til frafall og fortapelse, men i hundrevis av år hadde flertallet av de troende ingen annen adgang til bibelordet enn det de hørte av prestene, og det de klarte å memorere selv. Likevel var det minst like mye ekte og oppriktig fromhet den gang som nå.
Dette ikke for å antyde at Bibelen har vært uviktig som en del av vårt kulturgrunnlag eller er det for utviklingen av den enkeltes åndelige liv, men mer for å slå fast at bibelordet må ha hatt mange flere veier inn til menneskenes hjerter og tanker enn vi rent umiddelbart forestiller oss.

GRUNNSPRÅK
Gjennom store deler av kirkens historie har Bibelen først og fremst vært tilgjengelig på grunnspråk som hebraisk, gresk og latin.
Martin Luther regnes som far til ideen om Bibelen på folkemålet, men også før reformasjonen var det kristne ledere som talte varmt for at Bibelen skulle være tilgjengelig på det språket folk talte. En av de første var den skotske reformatoren John Wycliffe. Det viktigste, internasjonale kompetansesenteret for bibeloversettelser har da også navn etter ham, og kalles «Wycliffe-instituttet».
Martin Luthers viktigste innsats var å oversette først Det nye testamente, dernest hele Bibelen til tysk. Språkforskere sier gjennom sin bibeloversettelse skapte Luther et moderne tysk skrift - og talespråk.
Det samme blir sagt om den klassiske, engelske oversettelsen: «The King James Bible» fra 1647 når det gjelder det engelske skriftspråket.

MARY JONES
I den grad moderne bibelmisjon har noen «helgen», må det være den walisiske jenta Mary Jones, om hvem det fortelles at hun sparte i årevis for å få råd til å kjøpe sin egen bibel.
Hun var datter av en fattig vever. Bare det å lære seg å lese, var et stort prosjekt for en fattig, walisisk jente i 1790-årene. Men Mary klarte det.
Så våknet drømmen om å eie sin egen bibel. Hun begynte å spare, øre for øre, gikk ærend og tok på seg ekstra jobber. Etter ett år, hadde hun spart en krone. Det var altfor lite til en bibel, og samtidig ble faren hennes syk, så krona gikk med til å kjøpe medisin til ham.
Men hun begynte å spare igjen, og etter flere år trodde hun at nå har hun nok penger.
Men hvor kunne hun få kjøpt en bibel? Presten i hennes egen landsby hadde ingen engelsk bibel selv, men han hadde hørt at presten i Bala, 40 kilometer unna, hadde en. Og Mary la ut på vandring og gikk i to dager før hun kom fram til presten i Bala.
Jo, han hadde en bibel, men den hadde han lovet en annen. Og dessuten hadde Mary fremdeles altfor lite penger.
I ren fortvilelse begynte den unge jenta å gråte.
Hadde alt slitet vært forgjeves? Skulle hun aldri få sin egen bibel likevel?
Presten, som het Charles, ble så grepet av denne sterke lengselen etter å eie en bibel at han ga Mary sin egen.
Så langt historien om Mary Jones - tilsynelatende bare enda en litt rørende historie med en slags god slutt.
Men pastor Charles gjorde mer enn å gi bort en bibel til Mary. På et møte i «Det Religiøse Traktatselskap» i London noe senere, fortalte han denne historien. Det som lå ham på hjertet, var at det måtte da finnes en mulighet for å skaffe de fattige menneskene i Wales bibler.
En baptistpredikant ved navn Hughes tente på ideen: - Hvorfor bare Wales? ropte han. - Hvorfor ikke hele kongeriket? Hvorfor ikke hele verden?

BIBELSELSKAPER
To år senere, i 1804, ble «Det Britiske og Utenlandske Bibelselskap» stiftet, og ytterligere 12 år senere, i 1816, ble Det norske Bibelselskap stiftet i Christiania. Den svensk-norske kongen selv stilte opp som garantist og beskytter for bibelselskapet.
«Hver mann og hvert hjem sin bibel» var den visjonen som samlet stifterne av Det norske Bibelselskap.
Fram til siste verdenskrig var det stort sett engelskmenn og amerikanere som drev bibelmisjon i andre land.
Men i 1946 kom representanter for 17 forskjellige bibelselskap, blant dem det norske, sammen og stiftet «De forente bibelselskaper».
Visjonen for denne sammenslutningen er at «Alle mennesker skal kunne kjøpe en bibel på sitt eget språk, og til en pris de selv kan betale».
I dag er 135 nasjonale selskap med i denne sammenslutningen, og de arbeider i rundt 200 land.

FORBUDT
Det finnes fremdeles land der det er forbudt både å eie en bibel, framstille en bibel eller gi bort en bibel. Det gjelder blant annet i en del muslimske land. Tidligere gjaldt det også i mange kommunistiske land.
Det er fremdeles forbudt å importere bibler til verdens største kommunistland, nemlig Kina, men siden 1988 er det trykket 30 millioner bibler inne i Kina, på et moderne bibeltrykkeri i Nanjing. Dette trykkeriet er blant annet finansiert ved hjelp av norske penger.

VISJONEN
Mer enn 200 år etter at unge Mary Jones gikk i to dager for å kjøpe den bibelen hun hadde ønsket seg i mange år, og spart så flittig til, er det fremdeles mange «Mary» -er som har den samme lengsel som henne.
Drømmen om å eie sin egen bibel er like fjern og utilgjengelig for mange av dem som den var for henne.
Men akkurat som hun fikk en bibel fordi det var en som forsto hvor brennende ønsket hennes var, kan kristne mennesker fra land der vi har både bibler nok og penger nok bidra til at det samme skal skje for våre kristne søsken over hele verden.