mandag 11. januar 2016

Frelsesarmeen og fredsprisen




Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Fristen for å foreslå kandidater til Nobels Fredspris er 31. januar. Listen over hvem som blir foreslått blir stadig lenger. I 1904 var det 22 forslag, i 2014 hele 278, og lista blir lenger for hvert år. En av dem som er blitt foreslått en rekke ganger, er Frelsesarmeen, men foreløpig uten å nå opp.


Frelsesarmeens grunnlegger ble foreslått til Nobels Fredspris allerede i 1906. Begrunnelsen for forslaget var boka «In Darkest England – and the Way out», som han ga ut i 1890. I denne boka skisserte William Booth langt på vei det som senere ble modellen for det britiske velferdssystemet. Det var den amerikanske kunstmaleren Otto Classen som sendte inn forslaget. Komiteen valgte imidlertid å underkjenne forslaget, siden forslagsstilleren ikke var kvalifisert for å nominere. Prisen gikk ellers til den amerikanske presidenten Theodore Roosevelt det året – neppe nobelkomiteens mest glitrende tildeling.
Senere er Frelsesarmeen blitt foreslått til Nobels Fredspris en rekke ganger, uten at man har lyktes i å nå opp. Ikke minst har norske stortingsrepresentanter levert slike forslag. Da prisen for 1991 skulle deles ut, skal Frelsesarmeens kandidatur stått særlig sterkt. I boka «Fredens sekretær» beskriver tidligere Nobeldirektør Geir Lundestad Frelsesarmeen som en av de «mer tidløse kandidater». Speiderbevegelsen er en annen slik kandidat. Lundestad skriver: «Det er mange som har lurt på hvorfor Frelsesarmeen aldri har fått Nobels fredspris. Organisasjonen har ofte vært foreslått; den har også hyppig vært diskutert. I komiteens drøftinger har jeg aldri hørt et negativt ord om Frelsesarmeen.»
Lundestad skriver videre at det nok har vært en viss usikkerhet i komiteen om Frelsesarmeens arbeid kan kalles «fredsskapende i Nobels forstand», men dette spørsmålstegnet er nok like relevant i forhold til alle de andre humanitære organisasjonene som faktisk har fått prisen i årenes løp. Det samme gjelder mange av de enkeltpersoner som har fått prisen, som den katolske nonnen Mor Teresa (1979) og den katolske presten Georges Pire (1958).

Kriterier
Alfred Nobel satte opp tre kriterier for de som skulle kunne få Nobels Fredspris: To av dem er enkle å forstå: Prisvinneren skal enten ha bidratt til «reduksjon av militærstyrker» eller til «arrangering av fredskongresser». Den tredje åpner for både skjønn og fortolkning: At man har bidratt til «nasjonenes forbrødring». Det store flertall av pristildelinger har på en eller annen måte vært definert inn i den kategorien. Det ville også en eventuell pris til Frelsesarmeen gjøre, og med god margin.
Riktignok skriver Lundestad at noe av det som har skapt usikkerhet om hvorvidt Frelsesarmeen bør få prisen, er «at virksomheten i stor grad foregår i de rike landene». En slik analyse vil neppe holde for en grundigere gransking. Tvert om. Med virksomhet i nærmere 130 land sier det seg selv at svært mange – og stadig flere – av disse ikke vil kunne defineres blant «de rike landene».
Et år ble det tilmed slått fast i media at dette året ville Frelsesarmeen få prisen. I følge Lundestads bok var det det senere TV2-ankeret Stein Kåre Kristiansen som sto bak denne meldingen. Mange festet lit til dette, og trodde dette var informasjon Kristiansen hadde fra sin far, KrF-politikeren Kåre Kristiansen. Han var på det tidspunkt medlem av Den norske nobelkomité.
Lundestad skriver at det året hadde flere representanter for Frelsesarmeen møtt opp da årets prisvinner skulle annonseres. «Jeg hadde lyst til å gå bort til armeens representanter og si de bare kunne gå hjem. De fortjente ikke å bli ydmyket på den måten. Men selvfølgelig sa jeg ingenting», skriver han.

Omsorg
Også utover på 1990-tallet ble Frelsesarmeen foreslått til prisen. Det samme har skjedd på 2000-tallet. Argumentasjonen for Frelsesarmeens kandidatur går gjerne på det humanitære arbeidet man driver, et arbeid som er blitt beskrevet som «omsorg for hele mennesket». Målt i antall timer bruker nok Frelsesarmeens offiserer og andre verden over ansatte langt mer tid på hjelpearbeid, omsorgsarbeid, helsestell og undervisning enn de bruker på sjelesorg og forkynnelse. Dette er i pakt med idealer fra så vel William Booth som Frans av Assisi. Booth sa at det nytter ikke å forkynne evangeliet for en mage som skriker av sult eller helliggjørelse for en som fryser på føttene. Når den hellige Frans oppfordret til å forkynne, var det med tilføyelsen: «Bruk ord, om nødvendig».
Søndag 31. januar går fristen ut for å foreslå årets prisvinner. Etter flere år med priser til politikere og berømte skikkelser, er kanskje tiden inne for nok en gang å slå fast at «forbrødring mellom folkene» og humanitært arbeid også er en måte å skape fred på?

Publisert i Vårt Land 11. januar 2016

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar