Tre refleksjoner rundt «Helligtrekongersdag»

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

«Helligtrekongersdag» - 6. januar – har gjerne vært regnet som siste dag i julefeiringen. Mange ser da for seg at det har vært to hektiske uker for Den hellige familie, med overnatting i en stall, besøk av både engler, hyrder og vismenn, pluss et besøk i synagogen. Vismennenes besøk topper da liksom disse hektiske ukene. Så la oss se litt på hvem de var, disse gjestene langveisfra, og hva som hadde skjedd fram til de kom.

I - HVEM VAR «DE HELLIGE TRE KONGER»?
Det er blitt sagt at man i tradisjonen har omtalt vismennene som «de hellige tre konger» uten å vite om de var hellige, om de var tre eller om de var konger. Tallet tre har man kommet fram til ut fra antallet gaver de brakte med seg: Gull, røkelse og myrra. Noen har ment at dette var så flotte gaver at det bare var konger som kunne gi dem. At de var «hellige» er noe man har resonnert seg fram til/regnet med ut fra det faktum at de oppsøkte Jesus-barnet for å hylle det.
De er ikke blitt betegnet som «konger» i noen bibeloversettelse, så langt jeg kjenner til. I de norske oversettelsene er de omtalt som «vismenn» (1930) og «vise menn» (1978/85 og 2011). Ordet som brukes i grunnteksten er «mágoi», som var en betegnelse på zoroastiske prester fra det gamle perserriket. Disse prestene var blant annet stjernetydere.
På 200-tallet begynte ideen om at de var kongelige å feste seg, og på 500-tallet var dette regnet som en etablert sannhet. Det var på denne tiden de fikk de navnene mange ennå forbinder med det: Kaspar, Melkior og Baltasar. Senere i middelalderen fikk de også status som helgener, og keiser Fredrik Barbarossa skal ha tatt med seg relikviene deres til Kølnerdomen i 1162.
Det er flere teorier om hva fenomenet «Betlehemsstjernen» kan ha vært. Den mest utbredte er at fenomenet skyldtes en kombinasjon av planetene Saturn og Jupiter som inntreffer omkring hvert 60. år. I år 7 f.Kr. skal dette ha skjedd. Andre teorier er at det var snakk om Halleys komet, som viste seg i år 11 f.Kr., eller at planetene Jupiter og Venus sto i et slikt forhold til hverandre at det kunne framstå som en «ny» stjerne. Dette skjedde i år 2 f.Kr., og det skjedde igjen i 1999.
Med tanke på kong Herodes sin rolle i dette dramaet, er nok «Saturn & Jupiter»-teorien den mest sannsynlige.
Fortellingen om besøket av de vise menn fra øst er særstoff hos Matteus blant evangelistene.

II – NÅR KOM VISMENNENE TIL BETLEHEM?
Hendelsene i og utenfor Betlehem skjedde i løpet av det første døgnet rundt Jesus-barnets fødsel. Da fødselen hadde skjedd, viste en engel seg for gjeterne på markene utenfor byen og fortalte dem hva som hadde skjedd.
Så gikk det åtte dager, og den nyfødte gutten ble omskåret i synagogen i Betlehem, slik Moseloven krevde. Da hadde trolig den lille familien fått et annet husvære enn det som tradisjonelt kalles «en stall». Dette med stallen er noe tradisjonen har kommet fram til. Fødselen kan like gjerne ha skjedd under åpen himmel, eller i en grotte. Det eneste vi vet om dette, er at det var en krybbe der som Maria brukte som seng for den nyfødte. I forbindelse med omskjæringen, fikk barnet også navn. Derfor kalles nyttårsdagen også for «Jesu navnedag».
Den neste begivenheten var at gutten ble båret fram i Templet. Det lå i Jerusalem. Da var Jesus blitt 40 dager gammel. Da hadde Maria vært gjennom den renselstiden etter en fødsel som Moseloven foreskrev, og det ble også båret fram det offeret som Moseloven krevde. Det var ved denne anledningen de to som i Lukas-evangeliet er omtalt som henholdsvis Simeon og Anna Fanuelsdatter fikk se barnet og dets mor, og begge profeterte over barnet.
Deretter dro den lille familien tilbake til Betlehem. Josef må ha tatt opp igjen sitt yrke som tømmermann, og her har familien bodd i minst ett år før de fikk besøk fra det evangelisten Matteus kaller «noen vismenn fra Østen». De hadde først vært i Jerusalem, der de hadde oppsøkt kong Herodes og sagt til ham: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham.»
Herodes hadde ikke likt dette besøket. Han kjente til profetiene om Messias som skulle komme, og fryktet at han ville skyve ham selv – Herodes – til side.
Matteus angir ingen tidsangivelse for når Herodes fikk dette besøket. Når han skriver «Da Jesus var født i Betlehem i Judea, på den tiden Herodes var konge, kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem», sier ikke det noe om det var kort eller lang tid etter fødselen, eller om det var samtidig.
Reaksjonen hans tilsier at det må ha vært en tid etter at stjernen som de vise mennene hadde navigert etter at de kom til ham. I utgangspunktet gjorde han en avtale med dem at de skulle komme tilbake og fortelle ham hvor barnet var, men når de ikke gjorde dette, fattet Herodes en beslutning som står godt i stil med det man ellers vet om denne slu og blodige kongen: «Da Herodes forsto at vismennene hadde narret ham, ble han rasende. Han sendte ut folk og drepte alle guttebarn i Betlehem og omegn som var to år eller yngre. Dette svarte til den tiden han hadde fått vite av vismennene».
Ved å drepe alle gutter under to år må Herodes ha ment at han var innenfor en tidsmargin som tilsvarte vismennenes reise fra sitt hjemland og fram til møtet mellom dem og kongen.

III – VISMENNENE I JULESANGENE
Det er ikke så mange spor etter vismennene fra øst i julesangene, men noen er det.
I «Et barn er født i Betlehem» opptrer de i ett av versene. Slik vi kjenner denne sangen i dag, er den et verk av den danske presten og dikteren Nikolai Fredrik Severin Grundtvig (1783 – 1872). Opprinnelig var det en latinsk julesang fra 1400-tallet, «Puer natus in Bethlehem». Grundtvig gjorde sin oversettelse i 1820. Her nevnes vismennene i det femte verset:
«Fra Saba kom de konger tre,
de konger tre.
Gull, røkels’, myrra ofret de.
Halleluja, halleluja!»

I dag synger man «Fra Østen kom de konger tre…».

Det er også Grundtvig som har skrevet «Deilig er den himmel blå». Den skrev han i 1810. Teksten hadde opprinnelig 19 vers, og tittelen var «De hellige tre konger». I 1853 redigerte han den selv ned til de sju versene man kjenner i dag.
Fortellingen om Betlehemsstjernen og de vise menn er det som bærer hele denne julesangen, her skal bare siteres versene 2,3,6 og 7:

«Det var midt i julenatt,
hver en stjerne glimtet matt
da med ett der ble å skue
en så klar på himlens bue
som en liten stjernesol/ som en liten stjernesol.

Når den stjerne lys og blid
lot seg se ved midnatts tid
var det varslet i Guds rike
at en konge uten like
skulle fødes på vår jord/ skulle fødes på vår jord.

Stjernen ledet vise menn
til den Herre Kristus hen;
vi har og en ledestjerne,
og når vi den følger gjerne
kommer vi til Jesu Krist/ kommer vi til Jesu Krist.

Denne stjerne lys og mild
som kan aldri lede vill,
er hans guddoms ord det klare,
som han lot oss åpenbare
for å lyse for vår fot/ for å lyse for vår fot.

Det siste – og nyeste – eksemplet som skal nevnes her, er «Julekveldsvise» av Alf Prøysen (1914-70). Denne sangen handler først og fremst om Betlehemsstjerna, men sier om de vise mennene:

«Og tel og med tre vise menn - dom rei i flere da’r
og ingen visste vegen og itte ’hen det bar,
men stjerna sto og blonke på himmelhvelven blå
så ingen ta dom gikk bort seg og alle tre fekk sjå.»

I dette verset legger man merke til at dikteren tar høyde for at vismennene hadde vært underveis en stund før de nådde fram. Men «..ingen ta dom gikk bort seg og alle tre fekk sjå».