Oppvekstens lydspor: Fra Prøysen til Presley

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Rent fonetisk er det litt «smell» i setningen «Fra Prøysen til Presley». Begge navnene vekker gode minner hos meg. Begge ble en del av oppvekstens «lydspor».

La oss ta Alf Prøysen først.
Som gutt var jeg en ivrig lytter av Barnetimen for de minste; disse 20 minuttene med kulturformidling som betydde mye for mange: Torbjørn Egner og Anne-Cath. Vestly med egne fortellinger, Jens Bolling med folkeeventyrene, og Alf Prøysen, med både viser og fortellinger.

Lag på lag
I Alf Prøysens tekster kan man finne lag på lag med innsikt. Forholdsvis sent snublet jeg over det jeg senere har beskrevet som hans «religiøse landskap»; en liten hage som ligger for seg selv, og som umerkelig glir over de andre landskapene hans; barnelandskapet og det politiske landskapet.
I 2014 var det 100 år siden han ble født, og «Prøysen-året» ble markert på mange måter. Glemt ble han vel aldri, og nå huskes han kanskje mer enn noen gang, og for flere sider ved sin kunst enn noen gang.
Han tidlige bortgang, bare 56 år, var et stort tap, samtidig som han etterlot seg et formidabelt livsverk.

Hektet på Elvis
Det andre lydsporet sto Elvis Presley for.
Et tilfeldig kinobesøk, og så var det gjort. Jeg var hektet på Elvis.
Det var ikke noe sjakktrekk i skolegården på Oslos vestkant midt på 60-tallet. Der sto det mellom Beatles og Stones.
En av de tingene jeg etter hvert oppdaget ved Elvis, var hans forhold til gospelmusikk, og til den kristne tro. Oppvokst som man var i Frelsesarmeen, var dette en side ved Elvis man visste å sette pris på.
Mange amerikanske artister, ikke minst countryartister, hadde gospelsanger på repertoaret: Jim Reeves, Tammy Wynette, Johnny Cash. Båndene mellom country og gospel er tette «over there».

Rock’n’Gospel
Men Elvis var jo ikke regnet som noen countryartist den gang. Han var «The King of Rock’n’Roll».
Og han var kanskje den med det sterkeste forholdet til gospel, sammen med en annen sørstatsgutt: Johnny Cash.
Da Elvis skulle opptre på Ed Sullivan Show i 1957 måtte han mase seg til å få framføre «Peace in the Valley».
I mange år var gospelalbums de eneste platene han laget som ikke var relatert til en av de mange dårlige filmene han måtte spille i.
Han fikk i alt tre Grammy-priser; alle var for gospelinnspillinger.
En av dem var for en konsertversjon av «How Great Thou art», der et tusentallig publikum synger med: «Then sings my soul, my Saviour, God, to Thee: How great Thou art».
Ingen vekkelsespredikant kan skape slik halleluja-stemning, og jeg tror jeg vet litt om halleluja-stemning.
Som Alf Prøysen ble heller ikke Elvis Presley noen gammel mann.
Han var 42 år da han døde en augustdag i 1977.
Han burde kunne vært blant oss ennå; han ville vært i 80-årsalderen.
Men lydsporene er der fremdeles.

Litteratur:
Nils-Petter Enstad: I milla seg og himlen - en vandring i Alf Prøysens religiøse landskap (Hovde Forlag, 2010)
Nils-Petter Enstad: Gospelsangeren Elvis Presley (Commentum Forlag, 2015)

Publisert i bl.a. Dagen og Arendals Tidende