«Quod, scripsi scripsi»

Sitatet over denne teksten er, etter hva jeg er blitt fortalt, den latinske versjonen av det litt trassige svaret Pilatus ga jødene da de kritiserte ham for plakaten han hadde slått opp på Jesu kors.

I kirkekunsten er plakaten gjerne markert med fire bokstaver: «I.N.R.I.».
Det er en forkortelse for «Jesus Nazarenus Rex Iudæorum», eller «Jesus fra Nasaret, jødenes konge». For godt mål sto teksten både på gresk, latin og hebraisk.
- Du kan da ikke skrive det, sa jødene. -Skriv heller «han sa at han var jødenes konge».
Da gikk Pontius i vranglås. – Jeg skrev det jeg skrev, svarte han.

Jeg forstår Pilatus her. Jeg forstår at han ble litt gretten.
Få ting er så irriterende som når noen kommer med semantisk pirk til noe en selv har skrevet. Særlig dersom man faktisk har vært litt bevisst på ordvalget sitt, og så kommer en eller annen besserwisser med et endringsforslag som bare unntaksvis er til det bedre.

Jeg har publisert tekster i mer enn 50 år.
De tekstene omfatter mangt og meget, fra korte meningsytringer, via dikt, noveller, reportasjer, kronikker (som er litt mer omfattende meningsytringer) til etter hvert nærmere 50 bøker.
Alt er selvfølgelig ikke like genialt, enn si strålende.
Det meste er kanskje helt greit, noe er faktisk svært bra (ifølge noen) og noe er både svakt, dårlig og pinlig.
Men er det publisert, så er det publisert.
Da står jeg for det.
«Det jeg skrev, det skrev jeg!»

Jeg har også forsøkt å ta vare på de tingene jeg har produsert i alle disse årene.
Noe som utklipp, dersom det faktisk har vært publisert, men mye også som manuskripter.
De eldste tingene på etter hvert både gulnet og litt sprøtt papir, men de siste 30-35 årene også digitalt.
Da min foreløpig siste pc med diskettstasjoner brøt sammen, opplevde jeg en slags eksistenskrise.
Jeg satt nemlig med store mengder disketter, både «myke» og «harde», enten med en størrelse på 8 tommer eller på 3,5 tommer.

På disse diskettene hadde jeg mengder med manuskripter, sikkert i opptil mange både dubletter og ulike versjoner, men det tok lang tid – vi snakker om flere år – før jeg fant ut at det var faktisk en måte å få lest dem på.
En prat i terapibassenget på Frolandia bad med en som drev med den slags ga løsningen, og jeg gikk til anskaffelse av en floppyreader. Den tok i hvert fall de «små» diskettene, og selv om mange av dem ikke lot seg lese lenger, klarte jeg å berge en del tekster. Faktisk nokså mange. Forskjellen mellom wp5.1, som de stort sett var lagret i, og word var ikke større enn at det var håndterbart.

Men fortsatt sitter jeg med disse mengdene med disketter. Det som kunne berges, er berget. Det andre må jeg bare erkjenne ikke kan bevares. Hva som eventuelt går tapt ved det verken kan eller vil jeg bruke mer tid på.
Nå har jeg samlet dem og er på jakt etter en måte å bli kvitt dem på.
Er det forsvarlig å ta dem med på fyllingen og dumpe der, eller bør de destrueres på en eller annen måte først?
Jeg kjenner jo på et visst vemod ved tanken på å destruere/kaste dem.
Det er mange timers arbeid som er lagret på dem. «Det jeg skrev, det skrev jeg!»

Lindtveit 12. mars 2022