Forfatter
Det var avdøde Rolv Wesenlund som ga navn til den grupperingen som i valg etter valg blir den største: Sofademokratene. Omtrent hver fjerde velger gir dette «partiet» sin støtte ved valg etter valg.
Ved kommune- og fylkestingsvalget i 2023 fikk Sofademokratene 38, 8 prosents oppslutning.
I den kommunen der jeg bor og stemmer, var oppslutningen enda høyere: 40 blank.
Oppslutningen er størst i lokalvalg, men også ved stortingsvalgene har Sofademokratene betydelig oppslutning.
Ved stortingsvalget i 2021 lot 27, 8 prosent av de med stemmerett være å bruke denne – det er om lag hver tredje velger.
Lang tradisjon
Allerede ved valgene i 1945, etter fem år med okkupasjon og undertrykkelse, ble Sofademokratene en betydelig, uforløst faktor i norsk politikk.
Ved stortingsvalget i oktober det året fikk denne gruppen oppslutning fra så å si hver fjerde velger. Valgdeltakelsen var på 76, 4 prosent.
Ved kommunevalget to måneder senere var den nede på 65,5.
På 1980-tallet lå oppslutningen om stortingsvalgene på «80-ish», med 1985 som det beste. Da avga 85, 4 prosent av velgerne sin stemme.
Kommunevalget i 1963 er det eneste der oppslutningen har ligget på over 80 prosent (81,0). Det var et dramatisk år i norsk politikk, med King's Bay og to regjeringskriser i løpet av sommeren.
Siden 1987 har valgdeltakelsen i kommunevalgene ligget på 60-tallet hver gang.
Ved fylkestingsvalgene, som ble innført i 1975, har deltakelsen vært enda lavere, med 55,6 i 2003 som det laveste og 71, 3 som det høyeste – det var i 1975.
Fra alle lag
Sofademokratene henter sin oppslutning fra alle samfunnslag og alle aldersgrupper.
Ved tidligere undersøkelser har det vist seg at oppslutningen har vært størst i de yngre årsklassene.
Det er ikke det samme som at en god sofademokrat ikke er opptatt av samfunnet rundt seg. Tvert om, kan det ofte virke som. Det kan vanke både sterke oppfatninger og klare meldinger når sofademokratene ytrer seg om alt som er galt, og kanskje også hvem som er gale, og hva som bør gjøres.
Samtidig unnlater en ekte sofademokrat å møte opp ved de anledningene man har hvert fjerde år til å påvirke det som er valgt ved å velge inn nye ombudspersoner, det være seg på riksplan, lokalplan eller regionalt plan.
Man finner nok hverken det partiet eller den kandidaten man er 100 prosent enig med; det gjør ingen. Løsningen må derfor være å finne det partiet og de kandidatene man er minst uenig med.
Einar Gerhardsen forteller i en av sine bøker om et møte med en velger som kunne fortelle ham at han var enig i 90 prosent av Arbeiderpartiets politikk. -Det er mer enn jeg er, skal Gerhardsen ha svart.
Så var Einar Gerhardsen da også en klok mann.
Problem eller utfordring?
Den stadig lavere valgdeltakelsen er, om ikke et demokratisk problem, så en demokratisk utfordring.
Noen har nok lekt litt med halvfordøyde refleksjoner om at et valg der hver fjerde velger ikke deltar mangler legitimitet.
Det er selvfølgelig bare tull.
Når det fra valgarrangørenes side legges opp til en bred og demokratisk gjennomføring av et valg, er legitimiteten på plass.
Å delta ved valg er den eneste muligheten man har til å påvirke den videre utviklingen av samfunnet.
Velger man sofademokratenes plattform har man strengt tatt ikke noe mandat til å kritisere den utviklingen man ikke bidro til å påvirke.
Professor Frank Aarebrot sa det slik: Å la være å stemme, er å gi en halv stemme til den og de du liker minst.
Sofademokratene har hatt sin tid.
Artikkelforfatteren:
Nils-Petter Enstad (f. 1953) er tidligere informasjonssjef og opplæringsleder for KrF.
Var lokalpolitiker i Askim på 1990-tallet.
Skrevet 14. september 2023 og sendt ulike aviser
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar