En natt med stjerner

Julenovelle av Nils-Petter Enstad

Det var en klar, kald kveld.
Om han ville, kunne han legge hodet bakover og telle stjernene.
Hver enkelt av dem.
En og en hang de der som ørsmå lykter, satt der for å bryte monotonien som ellers ville være total.
En svart himmel.
Svart, mørk og taus.

Var det mange husløse ute i natt?
Mannen som sto under stjernene, visste ikke.
Helt husløs var han jo heller ikke, selv om det var så godt som.
Døren bak ham, som ikke var noen skikkelig dør, men nærmest en lem, førte inn i et hus som ikke var noe skikkelig hus, men nærmest et skur.
Et uthus.
Et fjøs.
En stall som ikke var i bruk lenger fordi det var blitt bygget en bedre stall.
Det som ikke hadde vært godt nok for dyrene, måtte være godt nok for ham.
For dem. En liten familie.

Var han bitter?
Nei, han var ikke bitter.
Han var bare trett.
Han var oppgitt.
Det hadde skjedd så mye.
Han hadde ikke oversikt over det lenger.
Kanskje kunne han bruke minuttene her ute, under den stjerneklare himmelen, til å få oversikten?
Hvor langt tilbake måtte han gå for å få oversikten?

Ett år? Var det langt nok tilbake?
For ett år siden hadde han vært en middelaldrende enkemann med voksne barn.
En middelaldrende enkemann med voksne barn som drev sin forretning nord i landet, og som drev den godt. Ikke så at han var rik, men han klarte seg.
Var regnet som en dyktig utøver av sitt fag.
Etterspurt, både fordi han gjorde en god jobb og fordi han holdt rimelige priser.
Han passet sine egne saker, og blandet seg inn verken i politikk eller andre stridsspørsmål. Alle visste hvem han var, og alle visste hva han sto for.
De visste hvor han var å finne på helligdagene.

De visste at han var til å stole på.
Det var mange i byen som hadde flirt litt da han forlovet seg etter å ha vært enkemann i flere år. Stort sett hadde det vært godlynt fliring. Litt dytting i siden, litt erting av typen «skal-du-ha-trøst-på-dine-gamle-dager?».
Andres erting hadde vært mer grovkornet, men ikke verre enn at han kunne ta det.
Den unge bruden var vakker og vennlig, og han var oppriktig glad i henne.
Og hun i ham.
Trodde han.
Derfor kunne han ta den godlynte ertingen.
Han klarte også å ta den åpenlyse fliringen da det viste seg at hun var med barn.

Det med barnet hadde vært vanskelig å ta.
Han måtte bare innrømme det.
Faren hennes, som var på hans egen alder, hadde vært rasende.
Til slutt hadde han måttet gå mellom far og datter, holde faren i strupen og brølt (enda han slett ikke hadde for vane å brøle til noen) at dette skulle han ordne opp i. Han, og ingen andre! Om det var forstått?
Etterpå hadde hun klynget seg gråtende inn til ham, og han hadde forstått hvor redd hun egentlig hadde vært.
Rart, så trygg og sikker som hun hadde virket da hun fortalte om barnet.

Så kom meldingen om at de måtte reise.
Han hadde aldri brydd seg om politikk. Hadde aldri sagt hva han mente om det, hadde aldri sluttet seg til noen gruppe. «Jeg er en enkel arbeider», hadde han pleid å svare når noen ville ha ham med i det ene eller det andre. Men nå hadde det vært nære på.
Makan til påfunn! En lang reise for å gjøre en registrering, og så en lang reise tilbake igjen. Det hadde holdt hardt.
Ennå mens de var underveis hadde han gått og mumlet for seg selv at dette var galskap. Egentlig burde de ha sabotert dette påfunnet. Men det var blitt med mumlingen. Og til slutt var de framme i byen han stammet fra, men aldri hadde besøkt.

Ikke rom noe sted.
-Fullt!
-Beklager, fullt!
-Fullt! Kom dere unna!
Det var alle grader av avvisninger, fra den vennlig beklagende, til den arrogant kjeppjagende. Men resultatet var det samme. Ikke rom. Ikke plass. Ikke ly.
Det siste stedet de spurte var de også blitt avvist, men så fort de hadde snudd og begynt å gå videre, var en kommet løpende etter dem. Det var kona til verten.
-Vent! Kjære vene! Noe må man da i Guds navn få til? Vi har et.... det er ikke mye, men det er i hvert fall tak over hodet...det er bare....det har vært stall. Tar dere til takke, så.....
-Vi tar til takke, hadde han sagt, og de var blitt vist hvor det var. Bakenfor hovedhuset, helt nederst på eiendommen.
-Jeg skal komme med noen tepper, hadde vertshuskona sagt.
Det hadde vært verre enn de trodde, men som de forsøkte å si til hverandre: Det er i det minste tak over hodet.
Veggene virket også noenlunde tette. Kona var kommet med et teppe, og sagt at han bare måtte gå over i ny-stallen og hente så mye høy han trengte, så de hadde til liggeunderlag.
Da han kom tilbake med høyet, hadde han vertshuskona møtt ham i døråpningen.
- Fødselen er i gang, hadde hun sagt bryskt. -Hent vann, og så holder du deg utenfor. Er det første gangen? Da kan det ta noen timer.

Noen timer?
Er noen timer det samme som mange timer?
Han måtte visst ha stått og stirret på stjernehimmelen likevel, for plutselig var det som om han ble oppmerksom på at en av stjernene lyste så mye sterkere enn de andre.
Var det en ny stjerne?
Nei, det kunne ikke være noen ny stjerne.
Det var nok noe han innbilte seg.
Men så sterkt den lyste!

Bak seg hørte han barnegråt.

Mitt liv med julegryta

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter – tidligere offiser i Frelsesarmeen

For første gang på flere år blir det ingen grytevakter på meg/oss i år. Helt siden 2013 har Greta og jeg tatt noen to-timersøkter sammen på OBS! på Stoa hvert år – gjerne avsluttet med en middag på kjøpesenterets kafeteria.

Første gang jeg sto grytevakt må ha vært i desember 1971.
Da var jeg kadett ved Frelsesarmeens krigsskole, og vi som var under utdanning der tok våre økter ved de forholdsvis mange grytene som var i Oslo den gang.
Foruten Universitetsplassen, husker jeg i hvert fall Jernbanetorget, Egertorget, Majorstua og på Frogner – ikke Frogner plass, men et kvartal eller to lenger ned i Frognerveien.
Som korpsoffiser sto jeg grytevakt både i Akureyri og Nykøbing Mors – det er byer i henholdsvis Island og Danmark.
Jeg kan ikke huske at vi hadde julegryte («jólapottur», som det heter på de kanter) i Ísafjörður, som var den første byen vi var stasjonert i på Island, heller ikke i Thisted, som også var et korps vi hadde ansvar for i Danmark, selv om vi ikke bodde i den byen. Virksomheten her var friluftsmøter og ett møte i uka.

I
Da vi var stasjonert i Nannestad tok vi opp igjen tradisjonen med julegryta – den hadde lokalt ligget nede i flere år.
Motivet var nok først og fremst å få penger til driften, samt ha en arena for å selge Krigsropets julenummer.
Den økta jeg husker best, var da jeg sto fire timer i pluss/minus 20 graders kulde utenfor samvirkelaget.
Fikk vel en kort avløsning på en halv time ved en av soldatene, men ellers var det «offisera» som sto for den tjenesten. Og når den ene av disse hadde én liten hjemme det første året og to det neste, ga det seg selv hvem som tok ute-tjenesten.
Mer varmende enn den korte avløsningen var nok hun som kom ut fra butikken med en kopp varm sjokolade, kjøpt på automaten i butikken. -Du ser ut som du kan trenge det, sa hun.
Noen av inntrykkene fra den vinterlige opplevelsen på Romerike har jeg brukt i romanen «Blikkfatet», som jeg ga ut i 1998.

II
Offiserene ved hovedkvarteret tok også økter ved julegrytene, først og fremst på Egertorget og Universitetsplassen. Hver avdeling ble tildelt økter på to-og-to timer.
Min sjef, Olav Kvam, var veldig tydelig på at vi på redaksjonen bare skulle stå én time hver av gangen, så vi avløste hverandre.
Han visste nok hva det var å stå og fryse ved julegryta.

III
I Sandvika hadde vi forholdsvis god hjelp med julegrytene, både i sentrum og i Asker.
Det var etter en slik vakt jeg skrev en liten tekst som senere er blitt publisert en rekke steder:
Ved julegryta
-Jeg har så vondt av dem som fryser,
sa hun, og tømte lommene
i pelskåpa
for småpenger.

Drøyt 30 år senere skrev jeg en annen liten tekst, inspirert av et liknende møte:
Replikkveksling ved julegryta
Mann, i det han legger 200 kroner i gryta:
- Man får prøve å lette litt på samvittigheten.
Grytevakt:
-Hjelper det ikke, står vi her i morgen også.

De to tekstene er nok betegnende for hver sin tid.
På 1980-tallet var julegryta mange steder et litt kuriøst førjulsinnslag på linje med nisser og krybber.
Utover på 2010-tallet ble de en reell sosialpolitisk faktor, en redningsbøye for mange, og fikk stadig større anerkjennelse som det.

IV
Fra årene i Askim kan jeg ikke huske at jeg deltok nevneverdig ved julegryta.
Den viktigste forklaringen var nok at selv om jeg bodde i Askim, jobbet jeg i Oslo og var rett og slett ikke til stede i julegrytas åpningstid.

V
I 2013 flyttet jeg til Arendal og engasjerte meg straks i Frelsesarmeens arbeid her.
Arbeidssituasjonen var annerledes, og Greta og jeg tok våre økter ved gryta hvert år.
Det har vi gjort siden, selv om det blir en pause dette året.

VI
Jeg har i årenes løp skrevet flere historiske oppsummeringer om julegrytene.
Også i skjønnlitteraturen finnes det gode tekster om dette; jeg nevner både Erik Bye og Alfred Hauge.
I 2001 foreslo jeg for Frelsesarmeens ledelse at det burde lages en bok om julegrytas historie.
Det forslaget ble møtt med en kald skulder den gang, men det betyr ikke at ikke ideen er god.
I den forbindelse vil jeg bare nevne at i 2026 er det 125 år siden de første grytene ble satt ut her i landet.

Lindtveit, 7. desember 2024

Alf Prøysen skrev om både krybben og korset

Av Nils-Petter Enstad, KPK – kpk@kpk.no


Alf Prøysen har bidratt sterkt til den norske sangskatten, ikke minst gjennom sangen om «blanke ark». Han var vel kjent med troen, og er også med og preger den norske jula. Selv 54 år etter sin død er sangene hans i bruk året rundt, og ikke minst i julehøytiden.

Alf Prøysen ville vært 110 år i sommer om han hadde fått et ekstra langt liv. I stedet ble det nokså kort. Han gikk bort 23. november i 1970, bare 56 år gammel. Men han har satt sitt sterke preg både på den norske sangskatten i alminnelighet og på jula i norske hjem i særdeleshet.
Den sommeren han fylte 50 år, i 1964, ble dette blant annet markert med boka "12 viser på villstrå".
Der fant man blant annet den sjarmerende visa Romjulsdrøm.
I tillegg ble en av hans mest berømte og slitesterke sanger tatt med der, med en tekst så klassisk at enkelte tror at hovedpoenget er hentet fra Bibelen: "Du skal få en dag i mårå" – der refrenget lyder:
Du ska få en dag i måra som rein og ubrukt står
Med blanke ark og farjestifter tel

Mot slutten av livet uttrykte den da kreftsyke Prøysen at dette var en av to tekster han håpte skulle leve etter ham.
Det ønsket har han fått oppfylt.
Teksten har forøvrig flere bibelske referanser, så koblingen til Skriften er ikke helt fjern.

Bare ett vers
"Du ska få en dag i mårå" var en tekst på bare ett vers da den ble publisert første gang.
Det var det vi i dag kjenner som det første verset, og det vi kjenner som omkvedet.
Hadde Prøysen fått det som han ville, hadde det vært slik at visa – eller diktet – hadde levd videre i litteraturen og ikke som en sang.
Men da Otto Nilsen, som var redaktør for radioprogrammet Søndagsposten, hadde laget en melodi til teksten, mente både han og andre at visa måtte ha flere vers.
Så Prøysen skrev i all hast to vers til.
Her ble oppmerksomheten flyttet fra det visjonære, symbolisert ved Babylon, til det hverdagslige slitet og nederlagene i livet.

Religiøs betydning
Elin Prøysen skriver i boka "Pappa Alf" at faren resten av livet angret på at han hadde gått med på å skrive de to versene.
I et brev til vennen Knut Roen skrev han om dem at de «er så dårlige, de ble laget i hui og hast til en søndagspost, og de trekker ned visens idé ganske betraktelig».
Hun skriver også at faren så en religiøs betydning i dette første verset, og etter hans ønske ble visa spilt i begravelsen hans.
Siden har den ved siste reise vært å høre i mang en kirke.

Kors og krybbe
Alf Prøysen var fortrolig med tro og religion hele livet, og det var innslag av både kristen jul og påske i verselinjene hans.
Allerede i det første diktet han hadde på trykk, Røde geranier, finner man følgende strofe:

Lær meg å minnes et kors og en blødende
Skikkelse opphengt til frelse for meg

Diktet sto i bladet Kooperatøren i september 1938.
Dette er kanskje det klareste uttrykket for en kristen bekjennelse man finner i alt Alf Prøysen skrev, men ikke det eneste.
Bare i diktet om de røde geraniene finner vi flere slike referanser, men også i andre tekster.
Julekveldsvise er nok den teksten de fleste tenker på i en slik sammenheng. I debuten sin skriver han om Kristus på korset, i julesangen om Jesus i krybben:
I krybba låg en liten gutt
Så rein og blid og go'

Det var den andre av de to tekstene Prøysen selv håpet kunne leve etter ham, og også dette ønsket gikk i oppfyllelse.
Julekveldsvise – som først sto på trykk i Arbeidermagasinet – kom med både i Frelsesarmeens sangbok i 2010 og i Norsk Salmebok tre år senere.

Kristen kjerne
Elin Prøysen skriver i boka om faren at kjernen i hans kristendom var troen på Guds tilgivelse, Guds kjærlighet og at alle er like for Vårherre.
Da Prøysens gamle mor, Julie, forsto at slutten nærmet seg, ble hun grepet av angst for døden, men sønnen fikk være sjelesørger for henne og fortalte hva som skulle til: – Det er nok med et sukk, mor, skal han ha sagt.
Det skal altså være de som tror at "Du skal få en dag i mårå" er noe som står i Bibelen.
Det gjør det nok ikke.
Men det står mye om både nåde og tilgivelse der – eller det man gjerne kan kalle «blanke ark».
KPK

«Skrivesperre»

«Skrivesperre» - det er et begrep skrivende mennesker er fortrolig med, enten de plages ofte av det, eller bare en sjelden gang.

Akkurat nå har det dukket opp.
Jeg har prosjektet liggende klart, en forholdsvis kurant sak og kurant bestilling, men det vil altså ikke «løsne».
De gangene det har dukket opp tidligere, har gjerne vært etter at jeg har fullført litt større ting.
Så er punktum satt og man er klar for neste økt.
Men neste økt er ikke klar for meg.
Det er ikke situasjonen akkurat nå. Jeg har ikke fullført noe stort prosjekt, bare en del små.
Det pleier å gå over.
Plutselig dukker inngangen til det man skal skrive opp, men det øyeblikket har ikke kommet riktig ennå.
Men det kommer vel…

17.10.24
NPE

Katolikker - og andre KrF-ere

Av Nils-Petter Enstad
Tidligere informasjonssjef i KrF

KrFU-leder Hadle Rasmus Bjuland tror katolske velgere kan være en sentral velgergruppe for KrF i framtiden (VL 1. aug.). Det tror jeg han kan ha rett i.

At katolske kristne kjenner seg igjen i mange av de sakene KrF både tidligere og nå står for eller har stått for, er imidlertid ingen ny erkjennelse. Det så man kanskje tydeligst etter det store verdivalget i 1997, som førte til dannelsen av den første Bondevik-regjeringen.

Katolikker og politikk
Jeg er ikke kjent med om det har vært forsket på norske katolikker og deres politiske preferanser eller engasjement. Noe er kjent.
Den første stortingsrepresentanten med katolsk bakgrunn var Jørg Berge (1854 – 1916). Han ble valgt inn for Arbeiderpartiet i 1903 fra byene i Troms. Han var opprinnelig fra Arendal, ble sjømann, men mønstret av i Montreal i Canada på grunn av sykdom.
Her kom han i kontakt med den katolske kirke, konverterte og studerte teologi i perioden 1873-76. Tilbake i Norge underviste han ved en katolsk skole i Kristiania og ble senere kateket for den katolske menigheten i Harstad.
Den første ordføreren i en norsk kommune med katolsk bakgrunn var Carl P. Wright (1893 – 1961). Han var ordfører i Porsgrunn fra 1931 til 1936, og ble senere stortingsrepresentant for Høyre (1937 – 53).
Den første katolikken som ble statsråd var Lars Roar Langslet (1936 – 2016), som var kulturminister i regjeringen Willoch (1981-86).
Utnevnelsen av ham førte til at kulturpolitikken ble tatt ut av Kirke- og undervisningsdepartementet portefølje; en katolikk kunne jo ikke være kirkeminister.
Willoch-regjeringen fikk for øvrig en annen utfordring med tanke på «kirkelig statsråd» da KrF ble med i regjeringen i 1983: Tre av partiets fire statsråder var nemlig frikirkelige (to pinsevenner og en misjonsforbunder).

Bedehuspreg
Da KrF ble dannet i 1933 var det den lavkirkelige bedehusbevegelsen på Vestlandet som var partiets base.
De som stiftet partiet hadde alle bakgrunn i Det vestlandske indremisjonsforbund og Norsk luthersk misjonssamband. Både lokalt og nasjonalt var bedehus-preget både sterkt og tydelig, det være seg blant så vel tillitsvalgte, folkevalgte og i praktisk politikk. Da den såkalte «jesuittparagrafen» i Grunnloven ble fjernet i 1956, stemte samtlige av KrFs 14 stortingsrepresentanter mot.

Frikirkelige
Det var ikke bare katolikker som ville hatt problemer med å bli akseptert i KrF i de første tiårene etter krigen.
Det samme gjaldt for andre frikirkelige. Det er et faktum at kristne med tilknytning til pinsebevegelsen, metodistkirken, Frelsesarmeen eller misjonsforbundet som engasjerte seg i politisk arbeid, gjorde dette stort sett gjennom arbeiderbevegelsen i denne perioden.
Da Janne Haaland Matlary ble utnevnt til statssekretær i Utenriksdepartementet i 1997, vakte nok dette mer oppmerksomhet innad i KrF enn i verden for øvrig. Hun var en anerkjent statsviter og ble av de fleste oppfattet som svært kvalifisert til en slik oppgave.
Og selv om reaksjonene innad i KrF utad ble begrunnet med hennes EU-standpunkt, var det nok katolisismen hennes som var «problemet» for mange.

Medarbeidere
I dag er det i hvert fall noen sentrale KrF-medarbeidere som tilhører den katolske kirke.
Det er all grunn til å ønske KrFU-lederen lykke til i arbeidet med å verve flere katolikker som velgere.
Og vil han ta med seg noen historiske fakta inn i dette, foreligger de med dette.

Publisert i papirutgaven av Vårt Land 14. aug. 2024

Flyturen

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Det vil alltid være ulike meninger om hvilke av populærmusikkens artister som har «den beste stemmen».

Countrysangeren Jim Reeves vil uansett komme høyt på ei slik liste.
Den behagelige barytonstemmen har tålt årene godt, selv om det nå er 60 år siden han gjorde sine siste innspillinger.

Gospel
Som nesten alle amerikanske countryartister, hadde også Jim Reeves gospelsanger på sitt repertoar.
Gospelmusikk var – og er – regnet som en integrert del av countrymusikken i USA.
Jim Reeves sang gjerne gospelklassikere som «In the Garden», «Take my hand, precious Lord» og «I’d rather have Jesus».
Men han skrev også egne gospelsanger. Tittelsporet til den ene gospel-LP-en hans – «We thank Thee» hadde han skrevet og komponert selv.

Innspillinger
Da han døde i juli 1964, bare 40 år gammel, etterlot han seg en mengde innspillinger han hadde gjort i sitt eget hjemmestudio.
En av disse, antikrigssangen «Distant Drums» ble en kjempehit i 1966. Den ville neppe hatt den sammen appellen to år tidligere.
Den irskættede Jim Reeves vant en sangkonkurranse allerede da han var 12 år, og der og da bestemte han seg for å bli countrysanger.
Men det var først i 1953, da han nærmet seg 30 år, at drømmen ble realisert.
I mellomtiden hadde han en idrettskarriere innen baseball, men etter en skade tok han sangen fram igjen.
Sin første platesuksess hadde han med sangene «Bimbo» og «Mexican Joe».

Norgesbesøk
I april 1964 var han på sitt eneste Norgesbesøk, og sang blant annet den sangen som mange senere har forbundet med ham: «I love you because». Den solgte så bra at man måtte innføre to nye kategorier for hederstegn for godt salg, både «Diamantplate» og «Platinaplate».
31. juli 1964 hadde han og hans faste pianist og manager vært på en spillejobb.
Jim Reeves hadde tatt flysertifikat året før, og var regnet som en dyktig pilot.
Men rett før landing kom de inn i turbulent vær, og flyet styret.
Begge omkom, og Jim Reeves delte skjebne med artister som Buddy Holly og Patsy Cline.
Denne flyturen tenker jeg på hver gang jeg hører hans versjon av gospelsangen «I’ll fly away».

Publisert første gang i spalten «I dag» på Klassekampens siste side i 2014. Her litt oppdatert.

En jøde i «Nummer 10»

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Keir Starmer, den nye statsministeren i Storbritannia, kaller seg ateist, men går regelmessig i synagogen og feirer sabbaten, sammen med sin kone Victoria, som er jøde, og deres to døtre. Han blir dermed den andre statsministeren i britisk historie med tilknytning til jødedommen. Hans forgjenger, Rishi Sunak, er hinduist.

Den forrige britiske statsministeren med jødisk tilknytning var Benjamin Disraeli (1804 – 81).
Hans familienavn var opprinnelig d`Israeli («fra Israel»), men da han var i tenårene sørget hans far, den jødiske forretningsmannen Isaac d`Israeli for at Benjamin og de andre barna hans ble døpt i den anglikanske kirken.
Benjamin selv, som kort etter endret skrivemåten på familienavnet, ble aldri personlig engasjert i religion.
Han beskrev seg selv som «det blanke arket mellom det gamle og det nye testamente».
Den nominelle tilknytningen til en kristen kirke var imidlertid avgjørende for at Benjamin kunne velges til Underhuset. Det skjedde i 1837. Først 20 år senere ble den første politikeren med en jødisk tro valgt inn. Han het Lionel de Rotschild og tilhørte den kjente bankierfamilien Rotschild.

I 1852 ble Disraeli finansminister første gang, og hadde denne posten i tre ulike tory-regjeringer, fram til 1868.
Da ble hans statsminister første gang, men måtte gå av etter kort tid.
I 1874 kom han tilbake til Downing Street og satt som statsminister til 1880. Han ble adlet av dronning Victoria i 1876.

Ettermæle
Disraelis ettermæle er preget av hans livslange, politiske konflikt med den mangeårige lederen for det liberale partiet, William Gladstone.
Gladstone var en dypt religiøs og meget alvorlig person og politiker, og han foraktet alt det Disraeli sto for.
Gladstone ble statsminister fire ganger, som den eneste i britisk historie.
Dronning Victoria la aldri skjul på at hun hadde langt mer sans for Disraelis smiger, sjarm og gode replikker enn for Gladstones gravalvor. «Han snakker til meg som om jeg er et massemøte», skal hun ha sagt.
En kommentar som lever videre når det gjelder forholdet mellom de to politiske kjempene, er Disraelis: «Om Gladstone faller i Themsen, er det et uhell. Hvis noen drar ham opp igjen, er det en ulykke.»

Møttes privat
Dronningen og Disraeli møttes også privat, uavhengig av om han var statsminister eller ikke.
Det var Disraeli som fikk utropt dronning Victoria til «keiserinne av India», et stunt Gladstone bare hadde forakt til overs for.
Men det gikk en grense selv for Disraeli.
Da han lå på det siste, ville dronningen besøke ham. Han ba om å få slippe – han kunne ikke møte sin dronning i den tilstanden han var nå, som han formulerte det.
Men til sine omgivelser sa han: «Hun vil vel bare sende med meg en hilsen til Albert» - dronningens høyt elskede ektemann som hadde dødd 20 år før.

Forfatter
Før han ble politiker, hadde Benjamin Disraeli livnært seg som forfatter. Han skrev både romaner, dikt og essays.
Mot slutten av livet gikk han gjennom mange av sine gamle manuskripter og gjorde en del rettelser. «De skal ikke få tatt meg på grammatikken», som han sa.

Litteratur:
Herrmann, Richard: Bak den svarte døren (1970)

Denne artikkelen ble publisert først på avisa Dagens nettutgave 9. juli 2024

Elefanten Donald

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

I den offentlige debatt snakkes det iblant om «elefanten i rommet». Det er betegnelsen på en person eller en sak som alle vet er der, men som ingen snakker om.

Torsdag 30. mai ble det kjent at en enstemmig jury i New York hadde kjent USAs tidligere president Donald Trump skyldig i til sammen 34 tiltalepunkter i det som gjerne kalles «hysjpengesaken».
At en tidligere president i USA blir felt i en straffesak er i seg selv både historisk og sensasjonelt.
Den tidligere presidentens reaksjon er vel mer avslørende enn sensasjonell, men opplagt historisk, i all sin absurditet. Han reagerer som han pleier, med å idiot- og bandittforklare stort sett resten av verden, fra sittende president Joe Biden og videre nedover, blant dem både dommeren og samtlige jurymedlemmer.

Saken har selvfølgelig vært slått stort opp i store og små medier over hele verden, men med ett interessant unntak: Den kristne avisa Dagen i Bergen.
Jeg har i snart 48 timer (pr. 1. juni kl. 17.30) vært innom avisas nettutgave en rekke ganger, mer for å se hva man skrev enn om man skrev noe om saken. Det siste tok jeg nemlig i utgangspunktet for gitt at man ville gjøre. Men i møtet med elefanten Trump råder den totale taushet i en avis som tidligere har skrevet svært mye om nettopp Donald Trump, like til det å foreslå på lederplass at han burde få Nobels Fredspris.
Så hva skyldes denne tausheten?

Det er ofte kort mellom konspirasjonsteoriene i Dagens spalter, og jeg skal – i hvert fall i første omgang – ikke bidra ytterligere til denne besynderlige flora.
Men jeg undrer meg jo over hva denne tausheten skyldes.
Dagen har nylig fullført en lengre serie med reportasjer om den vesle, lukkede sekten Samfundet, og på lederplass begrunner redaktøren hvorfor avisa har skrevet om dette.
Kanskje den neste lederartikkelen bør handle om hvorfor man ikke har skrevet om den elefanten i rommet som dommen mot Donald Trump representerer, eventuelt hvor man ventet så lenge med å gjøre det.

Sendt Dagen lørdag 1. juni 2024

Kongens menn - en vise om talentene

Kongen sa til sine menn: Nå skal jeg reise bort,
kan dere passe butikken, ja, passe smått og stort?
Kongens menn, de svarte ja, kan skjønne vi vil det!
Og kongen delte all ting opp, han delte det i tre:

Kor:
Og en fikk fem, og en fikk tre
og en fikk bare én.
Kongen sa: Sørg godt for alt til jeg er her igjen.

Kongens menn, de skyndte seg å gjøre som han sa.
De skulle tjene penger med de penger han dem ga.
Han med fem, han tjente fem, den andre tjente tre.
Men han som bare hadde én, han gikk og grov den ned.

Så kom kongen hjem igjen, da fikk han grei beskjed
om hvem som hadde penger tjent og hvem som grov dem ned.
Vi har også fått fra Gud ting vi skal handle med.
De skal vi bruke i hans navn og ikke grave ned.

Kor:
Om en får fem og en får tre
og en får bare en.
Gud sier: Sørg nå godt for alt til jeg er her igjen.

Tekst: Nils-Petter Enstad

Denne teksten skrev jeg trolig tidlig på 1980-tallet en gang, med tanke på eventuell bruk i barne- og ungdomsarbeidet.
Ideen er hentet fra Jesu lignelse om talentene.
Det er mulig jeg hadde en melodi i tankene da jeg skrev den; den har jeg i så fall glemt.
Føler noen seg kallet, er det bare å forsøke seg med en ny.
Som sjanger er dette en vise, og ingen salme.

12.04.24

«Speidersporet»

Under oppryddig i arkivbokser og hyller dukket et sanghefte fra en speiderleir i Frelsesarmeen opp. Funnet trigger en del minner og tanker. Jeg har faktisk brukt mye tid av mitt liv i speiderarbeidet, sånn totalt sett.

Som gutt var jeg i noen år først ulvunge og så speider i 81. Oslo KFUM.
Så var det mange år der jeg ikke hadde noen tilknytning til den typen barne- og ungdomsarbeid; det ble mer søndagsskole og juniorarbeid jeg drev med, dels som deltaker, dels som medarbeider/leder.
Som korpsleder i Frelsesarmeen lå det i stillingen at man skulle være kapellan for speidergruppa i menigheten.
Vi var bare ved ett korps der dette var aktuelt, nemlig Sandvika.

I
Da vi flyttet til Askim i 1985 ble vi det man kan kalle «en speiderfamilie».
Vi voksne tok begge på oss lederverv; gruppeleder, lagleder, troppsleder (tre verv på to personer; det betyr at en av oss hadde to oppgaver; gruppeledervervet hadde vi litt på omgang, om jeg husker rett.
I mange år var én uke på leir en fast del av sommerens program: Kretsleir, korpsleir, gruppeleir og landsleir.
To FA-jamboreer fikk vi også med oss, en i England og en i Nederland.

II
Mine bidrag til speidervirksomheten ble etter hvert mer og mer av administrativ, kanskje også ideologisk art.
Sjarmen med å sove i telt ble jeg fort ferdig med.
I flere år skrev jeg forslag til nominasjoner av den internasjonale speiderbevegelsen til Nobels Fredspris for stortingsrepresentanter; de er nemlig alle kvalifisert til å nominere.
Jeg skrev også kronikker om betydningen av speiderarbeidet i flere aviser og blader.
En av dem het «Speiderloven – ansvarlighet satt i system».

III
Jeg var flere ganger delegat både på korpsting og kretsting.
På de første ble jeg nok oppfattet som litt møteplager, med kommentarer og forslag til det meste.
På kretstingene ble jeg flere ganger bedt om å være dirigent.
Noen år i politikken hadde lært meg litt om effektiv møteledelse.

IV
I 1992 hadde Frelsesarmeens Speidere korpsleder på Evenstad i Stor-Elvdal kommune.
Leiren hadde mottoet «Sammen på sporet».
Det var i forbindelse med den leiren at denne sangen ble skrevet.
Jeg kan ikke huske om jeg ble bedt om å skrive en leirsang, eller om jeg bare fikk ideen.
Det ble laget et sanghefte fra leiren, og «Sporsangen» står som den siste av sangene i dettet heftet.
Jeg tror kanskje den ble sunget én gang under leiren, på en ledersamling.

V
Det var kanskje året etter at Norges Speiderforbund etterlyste noen nye speidersanger.
Jeg sendte inn denne teksten, syntes vel den var for god til bare å bli lagt bort.
Den ble publisert i speiderforbundets lederblad, og jeg ble premiert/honorert med en speiderøks. Sangen ble til i en periode der den kristne forankringen i speiderbevegelsen i Norge fremdeles sto sterkt.
Det preger det siste verset i sangen.
«Kristen trening» var en viktig del av speiderprogrammet, og jeg husker at på det siste korpstinget der jeg deltok (2009? 2010?), hadde jeg et innlegg der jeg sa at det var denne delen av programmet som hadde gjort at jeg i det hele tatt engasjerte meg i speiderarbeid.
Det var kanskje første gang jeg satte ord på akkurat det, men det stemte.

VI

Jeg har to ganger skrevet/redigert utgivelser om Frelsesarmeens speiderarbeid.
Den første ble gitt ut i 1983 og var en markering av det var gått 60 år siden man startet. Det var utstyrsmessig en forholdsvis enkel sak, trykket på hovedkvarterets ofset-maskin.
Tittelen på heftet kom ikke fram på omslaget, som vel egentlig var en plakat som ble sendt til de korpsene som hadde speiderarbeid. Fra min hånd heter heftet "...åpen for Gud og hans ord" - jfr. det jeg nevner ovenfor om kristen trening.

Den andre utgivelsen kom i 1998 og markerte at det hadde vært speiderarbeid i regi av Frelsesarmeen i 75 år.
Der hadde utgiveren brukt profesjonelle folk både med tanke på layout og trykk, og heftet/boka fikk mye skryt for at det var en lekker trykksak.
Så har tida gått. Sist høst deltok jeg på markeringen av at Frelsesarmeen har drevet med speiderarbeid i 100 år.

Gobb-gobb!

Lappe-sak

Jeg vet ikke om Knut Hamsun og Tarjei Vesaas hadde så mye til felles, utover dette: Små papirlapper hadde en sentral plass i deres virksomhet.

Hamsun skrev ideer, replikker og tanker ned på slike lapper og la dem på den ene siden av skrivebordet. Han skrev jo sine bøker for hånd, på papir og med en grov tømmermannsblyant, har jeg lest meg til. Etter hvert som det som sto på de forskjellige lappene ble brukt, ble lappen flyttet fra den ene siden av skrivebordet til den andre.
Hva som så skjedde med, er det vel ingen som vet. Kanskje kastet han dem; kanskje brant han dem.

Tarjei Vesaas skal også ha vært en slik lappe-mann.
Han hadde alltid en notatblokk og penn liggende på nattbordet.
Våknet han om natta og hadde en idé, skrev han den ned. Slike lapper tok han vare på, og de kunne bli liggende i flere år før det plutselig var bruk for dem.
Vesaas skrev kanskje sine ting på skrivemaskin?

Denne kunnskapen våknet til liv nylig da jeg ble oppmerksom på at det lå en liten bunke lapper på mitt skrivebord også, festet sammen med en binders.
Det er nok ikke et litterært potensial i alle lappene. Noen av dem er rene påminninger.
Andre kan være stikkord til en artikkel, et debattinnlegg (som tida nok er gått fra; debattinnlegg bør være ferskvare), eller kanskje et dikt eller en sang.

Jeg har så langt tilbake som jeg kan huske hatt en notisbok eller blokk eller i det minste litt papir innen rekkevidde.
Kjekt å ha, i tilfelle man fikk en idé eller kom på noe som skulle ordnes.
Lenge hadde jeg slikt liggende på nattbordet også; det har jeg sluttet med.
På mitt nattbord nå står det kun en lampe og en c-pap.
Å lese på senga er en aktivitet jeg la bort for mange år siden; kan det ha skjedd samtidig med at c-papen ble en livsnødvendighet?
Jeg kunne skrive mye om den; kanskje har den forlenget mitt liv med flere år?

Bunken med lapper – jeg bør vel gå gjennom den snart.
Fordele den etter det kjente mønster: Haster – haster veldig – haster ikke lenger.

Lindtveit, 3. april 2024
NPE

Mine påskebøker

I påsken 2025 vil det være 35 år siden jeg ga ut mine første bøker.

Jeg hadde nok redigert/publisert hefter før, hefter der jeg hadde skrevet hvert ord, selv om jeg «bare» var oppført som redaktør.
Men dette var to «ordentlige» bøker, selv om de var tynne, med tanke på omfang; om lag 30 sider hver.
Begge var påske-relatert og kom ut i passelig tid før påske i 1990.

Den første var en andaktsbok for den stille uke. Sju av de ni tekstene i heftet tok utgangspunkt i det som gjerne kalles «Jesu sju ord på korset».
Den første teksten i boka var en palmesøndagstekst, basert på fortellingen om inntoget i Jerusalem, mens den siste var for andre påskedag og tok for seg fortellingen om Emmaus-vandrerne.
Ideen om å ta utgangspunkt i Jesu sju ord på korset hadde jeg fått flere år tidligere, i forbindelse med at vi hadde en gudstjeneste i Frelsesarmeen i Sandvika der sju frelsessoldater ble bedt om å si litt om hvert av disse sju utsagnene.
For andaktsboka var kanskje ideen bedre enn gjennomføringen, selv om både heftet og ideen fikk god respons i de få mediene som omtalte heftet, som fikk tittelen «Påske rundt korset».

Den andre utgivelsen tok utgangspunkt i at det i 1990 var 100 år siden salmen «Å, salige stund uten like» ble publisert første gang.
Heftet, «…så fikk du den levende møte», fikk etter hvert status som et slags kildeskrift for det som senere er blitt skrevet om både Halmrast, som skrev salmen, og selve salmen.
Med sine 32 sider var det vel også det mest omfattende som var skrevet om denne salmen og om forfatteren fram til da.

I 2016, mer enn 25 år senere, skrev jeg en ny og mer omfattende bok om den samme salmen og mannen bak: «Jeg som er ringest blant ringe».
Og siden historisk skriving er den dynamiske øvelsen det er, og basert på kunnskaper som har tilflydt meg i den senere tid, kunne jeg nok ha forsvart å gi ut enda en bok om den samme salmen; det ville vel blitt en revidert versjon av boka fra 2016.

I 1990 hadde jeg allerede vært et skrivende menneske i nærmere 25 år hvis man skal ta utgangspunkt i når jeg hadde tekster på trykk første gang.
Å gi ut bok var en gammel drøm; nå var den oppfylt gjennom to hefter på 30 sider hver. Selv var jeg blitt 37 år.
Senere er det blitt mange bøker – over 50, om man skal regne med «rubbel og bit».

Den islandske forfatteren Halldór Laxness, Islands eneste nobelprisvinner i litteratur, ga ut sin siste bok da han var 85 år.
Han levde i ti år til, men det kom ikke flere bøker.
Da han ble spurt om dette, skal han ha svart at når man har skrevet mer enn 50 bøker – «og noen av dem nokså tykke, også!» - kommer man til et punkt der man ikke har mer på hjertet.
Jeg tror ikke jeg er der på lenge ennå.

Lindtveit, skjærtorsdag 2024
Nils-Petter Enstad

Bildet øverst i saken sto i lokalavisa Øvre Smaalenene (som den ennå het) i Askim i forbindelse med at bøkene kom ut.

Regjeringsspørsmålet i 2025: Avklaringer uten innhold

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Halvannet år før neste stortingsvalg er avklaringene om hva opposisjonen i Stortinget ser for seg av framtidige regjeringsløsninger i ferd med å strømme inn. Erna Solberg ser ut til å ha til felles med Donald Trump at hun ønsker revansj etter et forsmedelig valgnederlag. Hun har også felles med ham at hun har uavklarte, juridiske saker hengende over seg, men de tar verken hun eller partiet på det alvor som slike saker bør tas på.

Samme Solberg ser også for seg at hun etter valget om halvannet år bør kunne stå i spissen for det som i noen få måneder i forrige periode framsto som en flertallsregjering. Den besto av fire partier som ikke hadde annet til felles enn at de bruker den ideologisk sett meningsløse betegnelsen på seg selv som «borgerlige».
Denne flertallsregjeringen var den tredje av de i alt fire ulike regimene som Solberg ledet i løpet av åtte år.

KrF
KrF-leder Olaug Bollestad har for lengst gjort det klart at hun sluker dette konseptet med søkke og snøre, og har også slått fast at Erna Solberg er hennes statsministerkandidat.
Om hun også er partiets statsministerkandidat, gjenstår vel å se?
Den gang jeg var aktiv i det partiet var det gjennom vedtak i landsmøtet man avgjorde slike ting.

Frp
Nå har også FrP meldt seg på, i hvert fall sånn halvveis.
De vil gjerne danne regjering med Høyre, men vil komme tilbake til hvem som skal være statsminister.
Underforstått: Den jobben kan Sylvi Listhaug godt tenke seg selv.
Viktigere er det imidlertid at skal det bli noe av en slik regjering, skal ingen andre inviteres med.
Ikke Venstre og i hvert fall ikke KrF.
Sylvi Listhaug ønsker seg med andre ord tilbake til årene da statsråder fra Frp gikk ut og inn av Solberg-regjeringen i et halsbrekkende tempo og gjorde de utroligste tabber, mens statsministeren møtte enhver situasjon med et flegma som mest av alt minnet om handlingslammelse, og med stort sett den samme kommentaren: -Jeg ville ikke brukt de ordene.

Erfaringer
Frp har nemlig så dårlige erfaringer når det gjelder samarbeid med KrF, ifølge Listhaug.
Overraskende nok ser det ikke ut til at KrF har den samme opplevelsen av å samarbeide med Frp.
«Dette finner vi ut av», er partileder Bollestads søvndyssende respons, mens Erna Solbergs reaksjon er at hun er glad for at de fire opposisjonspartiene er enige om at landet bør få en ny regjering etter valget.
Det kan godt være de er enige om det, men den enigheten ville nok hatt vesentlig større troverdighet dersom de samme partiene også var enige om hvem som skal danne denne regjeringen.
Det blir ikke fire partiene fra Solberg III, som satt sammen i et snaut år fra januar 2019 til januar 2020.
Om ikke annet, er det blitt ettertrykkelig avklart denne helgen.

Sendt diverse aviser lørdag 9. mars 2024

Jesu ansikt - og bøkene om det

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

«Kan det være Jesus?» var spørsmålet som møtte meg da redaktøren la ei bok på pulten min en gang i 1980. Boka var skrevet av en svensk biskop og hadde undertittelen «Fakta og debatt om likkledet i Torino».

Jeg leste boka og min omtale/vurdering av den sto i Krigsropet nr. 2 i 1981.
Boka var gitt ut på Luther Forlag og oversatt av Aftenposten-journalisten Svein Johs. Ottosen; en kollega jeg skulle treffe mange ganger senere i livet. Boka av den svenske, lutherske biskopen representert ikke mitt første møte med likkledet i Torino, og skulle ikke bli siste gang jeg skrev om det heller.
I 1983 kom det en ny bok på norsk, denne gang skrevet av to amerikanske forskere.
Den var gitt ut på forlaget Land og kirke, som var et underbruk av Gyldendal Norsk Forlag.
Dette var et forlag med mer økonomiske muskler enn det lille Luther Forlag; noe boka bar preg av.
I Krigsropets påskenummer i 1984 slapp jeg til med en to-siders kronikk om boka og fenomenet. Her ser jeg at jeg i 1984 daterte mitt første møte med likkledet til en bok jeg leste som kadett ved Frelsesarmeens krigsskole 13 år tidligere (Werner Keller: «…men Bibelen hadde rett»; Dreyers Forlag, 1956).

«Torino-debatt»
«Torino-debatten» har rullet og gått siden den gang.
I en tidsskrift-artikkel fra 2016 leser jeg at likkledet blir beskrevet som «et av de mest intenst utforskede objekt i verdenshistorien», og at «noe mellom 100 og 150 000 vitenskapelige forskningstimer» er brukt på dette, «med de beste, tilgjengelige analysemetoder» (tidsskriftet «Libra», nr. 4). Tar vi utgangspunkt i tallet 150 tusen, vil det, brutt ned på dager, tilsvare 6250 døgn á 24 timer, noe som igjen vil tilsvare mellom 17 og 18 år, dager og netter.
Konklusjonene har da også variert sterkt.
I 1988 ble det lansert en meget bastant konklusjon om at likkledet var et falskneri fra 1300-tallet, og det var nok de som trodde – kanskje håpet også? – at siste ord med dette skulle være sagt.
Etter dette kunne vel ingen tro på Jesu oppstandelse, lenger, var liksom «argumentet».
Men nå har aldri likkledet i Torino vært regnet som noe «bevis» på Jesu oppstandelse, verken teologisk eller historisk.
Den katolske kirke, der troen på relikvier fremdeles er sterk, har tvert om vært meget tilbakeholden med å bruke «Torino-kortet».

Nye bøker – mer debatt
I 2011 ga Jostein Andreassen fra Søgne ut boka «Likkledet i Torino – et tegn for vår tid», etter at kledet året før hadde vært utstilt i katedralen i Torino, og dermed vært mer offentlig tilgjengelig enn tidligere. Senere er han kommet med flere bøker om det samme emnet.
Jeg må medgi at jeg har vært av dem som har bidratt til flommen av artikler og skriverier om likkledet i Torino.
I mitt eget klipparkiv finner jeg kronikker jeg har skrevet om emnet både i Dagen, Agderposten og Fædrelandsvennen.
Min holdning til fenomenet og konklusjon til debatten, har vært den samme, faktisk helt siden jeg skrev om det første gang for snart 25 år siden:
Jeg tror på Jesu oppstandelse som en historisk hendelse.
Det trodde jeg lenge før jeg hørte om likkledet i Torino første gang.
Det er ikke en tro det kan argumenteres for på annen måte enn gjennom den visshet som Den hellige ånd gir den som er tror på Jesus som sin Frelser.